Video from my time in Africa

2016

I am procrastinating school so bad right now. It is the worst feeling. I gotta get started and get my shit together. I only have one semester of school left, and I will officially be done as a student forevermore.

This year's trip will go to AFRICA. One month, in July. Besides Antarctica, it is my last continent to conquer.
So that's something.

Nothing's gonna change my world.

Hverdag, Bali

For fire år siden skrev jeg et innlegg, Hverdag, Mexico. Nå som jeg har vært et par måneder på Bali har jeg bestemt meg for å gjøre det samme om hverdagen her.

Ta en titt:

I det jeg går ut døra slår varmen mot meg, og jeg vet at jeg kommer til å svette som en schnitzel innen jeg er framme på skolen. Jeg setter meg på sykkelen og ruller ned gangen, ut til hotellets basseng og rundt mot porten som leder ut til sykkelveien. Det sitter alltid en vakt ved porten som kontrollerer hvem som kommer og går. Etter de to terrorangrepene i Kuta på 2000-tallet som drepte flere titalls turister på byens største utesteder, tar hoteller og klubber ingen sjanser den dag i dag. Hver gang en bil skal inn på hotellet, kommer det en vakt som saumfarer bilens underdeler med speil for å sjekke at ingen bomber er tilstede. Disse rutinene er såpass automatiserte at det ikke råder noen ”common sense”. Det skal.alltid.sjekkes. Derav må alltid vakten spørre om ”room number?” når jeg kommer bærende med sykkelen min opp trappetrinna. Jeg har bodd på hotellet i over 2 måneder, så man skulle tro at vakten kjenner meg igjen og vet at jeg hører til, og at jeg også bor på ”one-one-two-two”, men nei. Hver dag må jeg gjenta ”one-one-two-two”. Sier jeg det for fort, noe jeg ofte gjør ut av utålmodighet, får ikke vakten det med seg og spør: ”one-two-one-four?” Og da svarer jeg bare ”Sure”, og sykler videre.  

På ferden til skolen må jeg passe på å unngå de tilfeldige, store hullene i veien som staten ikke har tatt seg bryet med å tette. Jeg hilser på de lusinfiserte, men åh-så-nydelige nye naboene, de fem søte hundevalpene som er et produkt av noen av de utallige gatehundene som reproduserer seg som dingoer in the Outback. På Bali avlives ikke hunder, sannsynligvis fordi det ville vært i strid med hinduismens livssyn. På hjørnet ser jeg en lokal kvinne tenne sine daglige røkelser og sette esken hun har laget med fargefulle blomster på bakken. Så skvetter hun litt vann på de og velsigner oftingen. Dette er en daglig skikk som er ment å holde de onde åndene borte. Troen er ekstremt viktig for balineserne. Faktisk har jeg hørt at et vanlig hushold bruker opp til 60% av sin inntekt på nettopp disse eskene med røkelser. 

1.mars fikk jeg sett hvor levende og sterk religionen er for folket, da vi feiret balinesisk nyttår, og sa velkommen til år 1936. I ukesvis hadde nabolag gått sammen om å lage de største og mest imponerende ”monstrene” (på folkemunne Ogah-Ogah") som de skulle vise fram i paraden på nyttårsaften. Hele byen var ute å gikk eller så på paraden. Disse dukkene er ment for å lokke frem alle de onde åndene denne ene kvelden i året. Klokken 6 neste morgen må alle mann være innendørs, for da skal det såkalte narrespillet begynne. De onde åndene, som tror det er ragnarok, får seg følgelig en overraskelse da det ikke finnes en eneste sjel i gatene som de kan bederve, og vandre videre til neste øy. Denne dagen blir kalt ”Nyepi”, og da har man, etter balinesisk lov, ikke under noen omstendigheter lov til å forlate ens hjem eller å ha lys på. Det finnes faktisk en spesiell patrulje som kjører rundt og passer på at ingen er ute og går. Gardinene skal være trukket for, og Bali forvandes til en tilsynelatede spøkelsesøy denne dagen.

På Bali kjører man på den andre side av veien enn i Norge. Det blir mye sykling på meg, da jeg som student ved Active Education ikke får lov til å kjøre moped eller bil. Jeg krysser veien på vei til gaten inn mot skolen ved å signalisere med høyrehånden. Vikeplikt er et fremmedord på Bali. En motorbike tuter raskt bak meg, ikke for å si at jeg er i veien, men for å vise at han skal kjøre forbi. Etter at jeg har tilbrakt to timer med treningsteori i klasserommet, bærer det avgårde til stamkafeen, Maya’s. På denne kafeen har de, atypisk for balinestere generelt, tenkt litt utenfor boksen og forstått at det er penger å hente i alle de norske studentene som komer innom daglig. De har bestilt snus fra Sverige, noe som selvsagt er en hit.

Etter en deilig smoothie på Maya’s, sykler jeg de 7 minuttene til Hardy’s for å handle. Jeg går gjennom metalldetektoren og inn på Bali’s svar på Walmart. Jeg handler som regel det samme: melk, loff, yogurt, bananer, frokostblanding, egg, bacon og biff. Av og til kjøper jeg den merkelige ”dragonfruiten”, som jeg skjærer i to og spiser den saftige lilla frukten med skje til frokost. 
Det jobber uforståelig mange mennesker på Hardy’s. Generelt finnes det mange sære og ubrukelige jobbstillinger på Bali, som for eksempel vaktene på hotellet. Spør jeg om hvor jeg kan finne en matvare, må jeg på forhånd smøre meg med tålmodighet. Først skal det jeg sier på engelsk forstås. Så vil den jeg spør garantert henvende seg til et par andre medarbeidere for å få hjelp til å finne det jeg ser etter. Så er det å finne kassa med den korteste køen. Da må jeg i hvertfall telle til 10 inni meg. Man skulle tro man ble vant til tempoet etter en stund på et sånt sted, men det har aldri skjedd meg. De små damene som står i kassene har navnene festet på uniformene sine og riskorn klistrer i ansiktet (hinduistisk tradisjon). De fordeler matvarene etter type i tusen forskjellige små poser. Når jeg husker det tar jeg med meg duffelbaggen min når jeg skal handle, så jeg bare kan stappe alt oppi der å kjøre hjem, rapido.

Jeg sykler den smale bakgaten til hotellet. Når jeg kommer til 90 gradershjørnet plinger meg på ringeklokka som varsel til motgående trafikk. Kjøpmannen i kiosken jeg aldri har handlet i, smiler og roper ”Hello!” Jeg kommer til porten, bærer sykkelen og handlevarene opp trappetrinna, setter sykkelen ned og banker på. Vakten slipper meg inn og spør: ”Room number?”

Dersom jeg ikke skal handle, sykler jeg hjem på motorveien, for da sykler jeg i samme retning som trafikken. Det går som regel greit, jeg holder meg helt til siden. Det eneste er at jeg ofte må ut i veien for å kjøre rundt de parkerte bilene som står malplassert randomly langs den travle veien. Siden det ikke er uvanlig at både 3 og 4 biler og motorsykler skviser seg samtidig på en tofeltsvei, medfører dette en viss risiko. En gang da jeg skulle forbi en parkert bil, kom jeg mellom en annen bil og en smartass på motorbike som skulle forbi meg og bilen. Styret mitt ble dytta overende og jeg havna med tenna i asfalten. Dama som forskylte det hele snudde seg og banna til meg på indonesisk, mens hun viste meg fingen og kjørte videre. Makan. Det skal sies at de aller fleste balinesere er svært hyggelige.

Hjemme på hotellet lager meg en skål med yogurt og musli, og det ringer på døren. ”Come in!” roper jeg fra kjøkkenet, men ingenting skjer. Selvfølgelig, det hadde jeg glemt, det ligger ikke i deres kultur å åpne en dør som ikke er deres egen. Renholderne kommer inn med et ”Sorri, cleaning?” og jeg nikker. Renholderne er alltid menn og de stinker alltid svette. Men de er uvurderlige. Sengene blir redd opp, badet blir vasket, tingene blir plasserte pyntelig på kommoden, og gulvet blir shina. Kjøkkenet er det eneste de ikke tar, men det får vi jaggu klare selv. Utenfor går den samme CD-plata på repeat ved hotellets basseng. Hotellet vi reserverte for de 3 1/2 månedene viste seg å være en familieresort, noe som resulterer i daglig vekking av barn som hyler av fryd fra sklia utenfor. Comes with the territory.

Andre skoleøkt er på stranda i dag. Vi tar på oss rashguarden, beskyttelse på føttene, og redningsvest til båten, samt de obligatoriske hjelmene skolen krever at vi bruker. Vi kjører de 700 meterne ut til revet med båt. Vi hopper uti, fester leashen til høyrefoten og starter den ambisiøse ferden forbi bølgene for å komme i rett posisjon. Vi er, effektiv tid, ca. 50 minutter uti vannet. Er bølgene store den dagen, kan det være en slitsom og litt skummel affære å bli ”stuck in the impact zone” etter at du har tatt en bølge. Det er best å padle rundt der bølgenes peak. Det er utrolig hvor mye saltvann som kan komme inn i kroppen på en tøff dag i vannet. Jeg kan sitte på toalettet tre timer senere, og plutselig renner det saltvann ut av nesa. Deilig!

Etter leksjonen er det hjem for å dusje. Jeg kommer til hotellinngangen og porten er nede. Har jeg dårlig tid, pleier jeg å smette meg under selv, men jeg prøver så ofte jeg kan å ha tålmodighet til å vente. Balineserne er stolte av yrkene sine, så det er mangel på respekt om jeg ikke gidder å vente på at vakten gjør jobben sin og åpner porten for meg. Dersom jeg smetter under porten før han får tid til dette, får jeg høre et ”Sorri! Sorri!” og jeg føler meg en smule rotten. De er veldig underdanige, spesielt de som jobber i servicenæringen, av og til er det er på grensen til det irriterende: ”Nei, du trenger ikke si unnskyld for at jeg kom borti deg når jeg skulle forbi!”, for eksempel.

Kanskje har vi yogaleksjon om kvelden. Yogaen foregår på en trehytte ved stranda. Her er det innestemme og mobilfri sone som gjelder, pluss masse myggspray. Vi ruller ut mattene og begynner oppvarmingen med å repetere ”solhilsenen”. Den neste timen inneholder yogabegreper på sanskrit som jeg aldri kommer til å huske, pluss mye tøy og bøy, for ikke å glemme det aller viktigste: pusteøvelser. Leksjonen blir avsluttet med at den svenske instruktøren ber oss legge oss på ryggen og trekke sarongene våre over kroppen og lytte til stemmen hennes... ”Jag vil at ni skal fokusera på den aller, aller ytterste punktet på nestippen... Kjenn på forkjellen mellan luften ni pustar inn...och den varma luften ni pustar ut... Slappna av på punktet mellan øgorna....  Slappna av....Tennorna. Slappna av....skuldrona. Slappna av....i fingorna.” Og så videre. I løpet av disse minuttene pleier jeg av og til å duppe av, selv om dette ikke er meningen. Jeg synes yogaen er gøy i seg selv, men jeg klarer ikke helt å komme i den spirituelle ”zen-stemninga".

Ute er det blitt mørkt på et blunk og jeg sykler i blinde på veien fra stranda til sentrum. Jeg blir dasket i fleisen av noen blader. Jeg passer på å ikke møte blikket til gatehundene; det er lite hyggelig å bli jaget av potensielle rapiesinfiserte kjøtere på nattestid. Den sprøyta rakk jeg ikke ta før jeg dro.

Jeg nærmer meg hotellet og vet at jeg blir nødt til å fortelle vakten hvilket romnummer jeg bor på. 

Sayonara, Norway!

I kveld drar jeg til Oslo, overnatter på flyhotell, og om morgenen drar jeg avgårde til Brasil! Etter tre måneder hjemme i Førde med drittvær har det vært noe jeg vil karakterisere som the longest summer ever. Det har også vært forholdsvis få av mine venner som har vært hjemme, så det har ikke blitt det alt for store på den sosiale fronten heller. Men sånn er det å bli eldre, sommerferien er ikke nødvendigvis forbeholdt hjembyen lenger; folk har fått sine egene krypinn og ansvar/jobb rundt om i landet.

Morgendagen er med andre ord en svært etterlengtet dag. Jeg har pakket med meg en del sportsutstyr, kjoler og kosmetikl. Kofferten veier ca. 23 kg.; akkurat grensen på hva man har lov til å ha med seg. Jeg håper jeg ikke må betale for overvekt.

Here it goes.

summer's here

im back in Førde for the summer
starting a new job on Monday at the local hospital as a receptionist
going to work for 7 weeks
im excited and a little bit nervous about learning new tasks

i really have no other plans for the summer than to work
i will have most of August free
dont really know what to do then...
i was thinking about going to Mexico again
to see my old friends
but considering how much travelling i will be doing in the year to come
it wasnt really an option to blow so much money on the trip:(

in a way i worry everyone i used to know there
will eventually forget about me
because it has taken me so long to get back...

i have started the preparations for my semester in Brazil
applied for a police certificate for a visa
mom lend me the money for the round trip
I leave September 2rd - and will return December 10th

After New Year's I plan to head down to South East Asia
and backpack through the Indochinese countries
hopefully meet up with two friends
then ending up in Bali for the second semester of the PE education

So my plans are set and I am ready to get through an uneventful summer in my home town
Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves!

Cabo Frio

Asia route

I am thinking about maybe travelling Asia next summer. I found a suggestive route on kilroy travels. School is scheduled to start up September 20th in BALI., so I would have to end my trip there. Anyways, this is my dream route :

Look at this:

Halong bay

Hue

Hoi An

Ho Chi Minh

Siem Reap

Bankok

Krabi

Kuala Lumpur

Sanur

Next year

I have decided to study active education for one year when I am done with my english education. The plan is to join a private course with other norwegian students, first in Brasil and then the second semester in Bali. I am most excited about Brasil. I visited the city last year and I remember thinking: I could live here. I can't wait for next year already!

Ipanema, Rio de Janeiro

Bali

Super-oppsummering!

Daarlig med blogging mens jeg har vaert paa tur. Her kommer dog en oppsummering; emailene jeg har sendt hjem til mor og far... (skjoenner ikke hvorfor ikke avsnittene kommer frem!!!) Ber paa forhaand om unnskyldning for blandingen av nynorsk/bokmaal:p 1.nov I dag er planen aa dra til en bydel som heter Palermo her i Buenos Aires. Der jogger eller ruller folk folk opp og ned havna. Blir sammentlignet med Santa Monica beach. I gaar var det stor fest paa Milhouse-hostellet. Eg tok det rolig og drakk bare fire oel. Sminka meg som katt da det var Halloween-feiring og alle hadde kostyme. Veldig artig! Noen spydde dog paa skinnjakka mi og den er naa til rens. Dritekkelt! Hadde lagt den i et hjoerne mens eg skulle paa dansegulvet og dit tenkte tydligvis en dritings person ogsaa aa kaste opp. Gross! Vel, maa gaa. Det er folk i koe bak meg. Ha det bra!

2.nov Har hatt staalende vaer i Argentina! Helt utrolig bra. Har liggi i parken ved presidentbygningen og solt meg et par ganger.

Har bodd tre netter hos Lucrecia og hun og kjaeresten har vist meg rundt til plasser eg ikkje ville ha funne paa egenhaand., saa er svaert fornoeyd. Men no er eg i grunnen klar for aa komme meg videre. Skal visst vaere god temperatur i Guatemala. Bad news, i gaar forsvant kameraet mitt. Det var helt pussig, fordi eg hadde den festet i en snor i veska mi. Var paa et diskotek med masse folk, og da eg kom ut og skulle tilbake til hostellet hang bare snora igjen!!!! Den maa ha blitt rivd av i folkemengden. Asj!!! I dag ville eg tilbake til diskoteket for aa sjekke og de hadde faatt noke inn, men de har stengt. Saa its a lots case. Mista bare to dagers worth of pictures.., men kjipe greier. Satser paa aa kjoepe et billig nytt kamera paa flyplassen. Hils pappa. Sendte farmor et stort fint kort i dag. 3.nov Naa er jeg kommet til Antigua., Guatemala, én time unna hovedstaden. Her er det fargerike gater og vulkaner. Solen skinner. Jeg er forkjolet og har vaert det et par dager....men har kjopt medisin. Kjopte ogsaa et nytt Sony camera duty free i Costa Rica, hvor jeg mellomlandet. Ble ca. 800 kroner, tror jeg. Batteridrevet....men kjopte en batterilader i samme slengen. Er ikke saa mye aa gjoere paa her, saa fokuserer paa aa feite meg opp paa restauranter og cafeer:)

4. nov Vaeret er straalende her i Antigua og maten ligner det meksikanske, saa eg foeler meg i heimlige trakter - og ikkje minst, spansken er ogsaa mykje meir lik det eg har laert enn det var i Argentina. Det er en rolig by. Gatene har ikke navn, de er nummererte, noe som skaper mye forvirring for meg. I gaar var eg paa ein vulkan som ligger en time unna som heter Pacaya. Vi gikk ca. én time for aa komme opp, det var ganske bratt! Vulkanen hadde et utbrudd i fjor. Vi saa ingen lava, men vi kunne foele varmen fra hull i bakken og til og med smelte mashmellows over dei. Veldig unikt!

Neste stopp blir nok Chichicastenango (eller Xela) paa soendag. Da skal visst det vaere markedsdag og det skal vaere mulig aa kjoepe mye bra saker. Har ingen dag til dag plan men satser paa aa se mest mulig. 9 nov. Saa bra at det er hittil en mild sesong i Norge! Ribbe hoeres godt ut.... Men jeg oppdager ny mat for hver dag og er tilfreds med det. I dag spiste eg paa en israelsk-restaurant og det var kjempegodt! Kom til San Pedro ved Lago Atitlán paa soendag. Liker meg veldig godt her, er god stemning og saa har de et badebasseng rett ved innsjoen som er deilig aa ligge aa slappe av aa lese i boka mi. Har kome i kontakt med et par andre turister, men bor for meg sjoelv paa et hotell med mitt eget rom og bad. Det er litt dyrere og saa ligger det utenfor party-sona, noe som gjoer det roligere om kveldene. De har en city-curfew kl 23. Borgermesteren her er visst en veldig kristen figur, likesom resten av samfunnet, saa det er slutt paa alkoholsalg og barene stenges tidlig.

De lokale gaar dessuten kledd veldig moderat, uten aa vise knaer eller skuldre, ikledd tradisjonelle drakter. De lokale mayane snakker forskjellige maya-dialekter rundt om innsjoen her som sitt foerste spraak, men behersker ogsaa spansk. 70 % av alle guatemaltekere er maya og de fleste snakker ikke spansk som sitt foerste maal. Det finnes vissnok 22 forskjellige maya-spraak/dialekter i lille guatemala! Men de doer sakte men sikkert ut...

I gaar tok jeg gaarturen til nabolandsbyene San Juan, San Pablo og San Marcus. Det tok meg omtrent tre timer. Betalte en lokal mann til aa vaere min bodyguard og guide, siden det er litt farlig for turister (ran og overfall) aa gaa alene mellom de fattige landsbyene. Better safe than sorry. Han fortalte at 80% av ungene gaar ikke paa skole i disse landsbyene, selv om skolegangen er praktisk talt gratis. I fjor oedela flom jordbrukene og oekonomien har derfor blitt elendig siden da. Foreldrene er analfabeter selv og trenger at barna ogsaa jobber for aa faa ekstra inntekt. Hver landsby har sin egen dialekt. I morgen drar jeg videre til Xela hvor jeg skal vaere 2-3 dager. Skal bestige vulkanen Santa Maria, som skal ha god utsikt ned til den aktive vulkanen Santiaguito. Eg skal og proeve aa komme meg til en plass hvor man kan bade i en varm kilde halvveis opp en vulkan. Etter det drar jeg tilbake til Guatemala City og nordover Naa gikk nettopp strommen og internettet. Faar sitte her i moerket inntil internettet kommer tilbake saa jeg faar sendt denne mailen..... Ha det bra saa lenge! Hasta luego 11. nov Eg har no overnatta én natt i Quetzaltenango (eller Xela, som det kalles). Henrik opplyste meg at det er vennskapsbyen til Tromsoe. Kom hit i gaar morres fra San Pedro. Dro til noen varme kilder paa formiddagen som heter Fuentes Georginas (herlig!) De har laget det hele om til tre svoemmebasseng med forskjellige temperaturer.

Kl. 23 begav eg meg ut paa ein real fjelltur til vulkanen Santa Maria som ligger like ved byen. 3772 meter over havet! Heiv meg paa et foelge av 22 personer som skulle ta den manedlige "full moon hike" til toppen av den inaktive vulkanen (siste utbrudd i 1902 som var en av de 4. storste utbruddene paa kloden de siste 200 aarene!) Det var helt jaevlig bratt! Rett opp i moerket (de fleste hadde hodelykter, ikke jeg, men holdt meg naaer lyset) med ryggsekken bakpaa. Oppi den hadde eg sovepose, underlag og 2 l.vann. Vi maatte ta pause hvert 5 minutt den siste timen. Vi kom vel fram rundt i 03.30-tida og eg var ein av de 10 foerste. Eg var heilt kaputt og kraup inn i soveposen til eg vaakna av soloppgangen i 05.30-tida. Var ekstremt kaldt der oppe og fraus paa taerne - alt eg kunne tenke paa var at sola snart skulle staa opp og varme min kropp! Vi hadde en enkel frokost (alle hadde tatt med en liten ting, eg baerte den tunge boksen med peanoettsmoer...)

Fra Santa Maria hadde vi god utsikt ned til vulkanen Santiaguito. Om natta kunne man se lavaen gloede.

Vi dro ned igjen i 08.tida. Det gikk kjappere. Sovna kl. 17 og vaakna kl. 07 i dag tidlig. No maa eg bestemme meg om eg skal dra videre til Lanquín (som var planen min), eller om eg skal vente her til mandag og dra inn igjen til Guatemala City hvor Victoria (fra lat.am.studier) vil moete meg. Ho jobber som leder ved en folkehoeyskole som skal ha feltstudier i hovedstaden og kan derfor ikkje dra fra byen.... Men eg vil egentlig ikkje inn til hovedstaden igjen. Trur igrunn eg berre foelger min opprinnlige plan og saa faar eg heller sei til Victoria at vi sees i Norge. Klemmer! 16. nov Kjaere muttern, kjaere fattern.... her kommer en liten update sisten sist. Etter to effektive og sporty dager i Xela dro jeg nordover mot Lanquín. Jeg maatte forst reise tilbake til hovedstaden, hvor jeg bytta buss til Cobán. Det tok meg hele dagen, saa maatte overnatte en natt der. Neste dag dro jeg til Lanquin. Fant et fantastisk hostell ved elven hvor jeg bodde i en staahytte.

Sosial plass, moette en gjeng som jeg dro sammen med til Samuc Champey; en idyllisk plass i junglen. Vil toerre aa si at det er den fineste plassen eg har sett hittil i Guatemala! Veien inn dit var bumpete og vi stod paa et plan mens vi holdt oss fast i en soeyle. Vi hadde guide som viste oss rundt; han tok oss med til de spesielle elvehyllene og til og med inn under fossefallet. Vi maatte rappelere oss ned fossen og saa maatte vi bruke tau for aa komme oss inn under selve fossen, hvor det var en stor underjordisk rom med tapper hengende ned. Hadde ikke med kameraet til dette.

Vi hadde lunsj og saa floet vi nedover elven paa gummidekk. Det siste vi gjorde var aa gaa inn i "the bat cave". Det var ganske klaustrofobisk, og jeg tenkte at dette hadde aldri i verden mamma klart. Det var bekmoerkt og alle fikk et lys vi maatte baere paa. Vannet rakk oss som regel til skuldrene, og noen deler maatte vi svoemme. Det var ekkelt fordi man kunne ikke se noe og plutselig krasja du kneet inn i ein stein. Da vi var kommet saa langt inn som mulig var det et underjordisk fossefall hvor de toeffeste guttene hoppet fra. Neste dag heiv jeg meg med paa rafting. Kosta meg rundt 280 kroner. Fikk infoering og instruksjoner. Det var kjekt, men ikke saerlig utfordrende da det var en ganske rolig passasje. Siste kvelden ble det fest. Dagen derpaa dro jeg om morgenen til Flores. 10 timer, men hadde forsetet saa det var bra. Hadde ikke noe cash (hadde betalt mat og losj med kort paa hostellet), fordi Lanquin ikke har minibank. Vi proevde aa ta ut penger i Coban paa veien til Flores, men ingen av minibankene hadde penger!!! Jeg var troett og daarlig og sulten. Heldigvis var den en snill dame paa bussen som la ut for meg da vi stoppet for mat. Da vi omsider kom til Flores var jeg kaputt. Jeg betalte for et enerom og er glad for det. Er daarlig i magan...matte jo skje. men har kjoept medisin saa forhaapentligvis blir jeg bra igjen til i morgen. Da skal jeg staa opp kl 05 for aa ta den 1 og en halv lange turen til Tikal. Adios 18. nov No er eg paa eit fredlig hotell ved en innsjoe utenfor Flores som heter El Remate. Dro til Tikal i dag. Er nok den stoerste Maya-landsbyen som finnes. Gikk med en liten gruppe med en spansk guide. Begynte foerst med en engelsk-spraaklig guide, men hoppet av da engelsken hans var saa som saa og gruppa var stor. Saa en doed slange paa veien (visstnok den nest mest giftige paa planeten) apekatter i traerne, papegoeyer og en tarantell paa turen. Maatte unngaa en giftlige plante som kunne drepe oss. Med andre ord, ingen tur for den forsiktige! Var der fra kl 06 - 12. Det var passelig, for etter det er blir det alt for varmt.

Her i El Remate henger jeg med to soestre fra Mexico som jeg moette paa turen. Deilig aa snakke spansk og ikke bare engelsk slik som det ofte blir paa hostellene.

No skal eg til Rio Dulce aa moete Whitney igjen. Har ikkje sett ho paa et aar. Etter det drar eg til kysten, Livingston. Etter et par dager der tar eg baat opp til Belize for aa snorkle ved Caye Caulker!

Og for aa svare paa korleis eg gjoer det paa pengefronten saa gjoer eg det bra. Eg fekk nett ny loenning paa 12 000-noke kr. Dvs. at eg har 1100 kr aa leve paa kvar dag om eg deler okonomien opp paa de gjenvaerende dagene. Det gjer at eg tenker aa utvide oppholdet mitt i USA. Madelyn har invitert med heim til ho i Indianapolis, Indiana (kor ho bur med kjaeresten sin). Ho seier at ho skal heim til Ohio den 12. (altsaa ei veke i Indi). Det er nabostaten, saa det tar bare fire timer til Elmore. Hadde vore kjekt aa sjaa the Krumnows igjen og ikkje minst overraske mine to andre venninner, Anna og Jessica med ein foerjulsvisitt. I Indi og i Elmore vil eg bu gratis... som det er no saa er eg ikkje saa alt for sugen paa aa komme heim til kulla. Er heime den 19. desember.

Brasil

I arrived Rio in pouring rain. I thought to myself, dont panic, this is probably just temporary. But in the back of my mind I knew I had briefly read somehting about the rainy season staring up around the middle of October. I spent 5 days in Rio. These are my highlights from Brasil - Being on top of the Sugar Loaf:

- Visiting the Jesus statue (el Corcovado):

- Lapa stairs:

and of course, the hangliding I did:

IHLA GRANDE, incredible weather:

and last but not least, the Iguazu falls!

So breathtakingly beautiful! I spent two days seeing to falls, the first on the brasilian side and today I crossed to border by bus and saw it from the argentine side:) Its a national park and I have seen ALOT of animals! Right now im in Puerto de Iguazu in Argentina now. I'm contemplating on wether to go to Paraguay for a day trip tomorrow or just to chill at the hostel until the bus leaves for Buenos Aires 5 in the afternoon. Weather forecaste says its going to rain alot.