de flokker seg til med kameraene sine, de mellomaldrende turistene med kaki-fargede ekspedisjonshatter, naar de hoerer lydene av paraden med gatemusikantene med masker, fjaer, ansikstmaling og tarzan-shorts som saavidt dekker det noedvendige. de lager lager rytmiske trommelyder, men som for meg har begynt aa hoerest monotone ut, jeg holder meg for oerene, orker det ikke i dag, kjenner jeg blir irritert over folkemengden, faar lyst til aa dytte de som staar vi veien; klaustrofobi. musikantene danser spasmisk til musikken, markerer én av de 365 helligdagene i aaret, gjerne en hellig jomfru eller santo, og okkuperer hovedgata for bilene som vil hjem til middag foer 4. de venter, man kan jo ikke klage paa katolismen.
brosteinsveiene her i byen har eksistert lenge foer revolusjonen og de aller fleste ville nok sagt at infrastrukturen er elendig, man maa nesten ha vokst opp her for aa kunne vaere taxisjaafoer og vite hvor alle veiene leder ut og inn. men det er definitivt en saeregen sjarm ved det hele. de fargefulle husene som kryper oppover fjellsidene, hvor man kan se rikdommen transformere seg til fattigdom jo lenge bort fra sentrum du skuer. mesteparten av trafikken foregaar utenfor vaart synsvidde, under jorda, i lange tunneller som fra gammelt av ble brukt som miner.
man kan gaa gjennom disse tunnellene, men man blir fraraadet aa gjoere det om nettene da det kan vaere utrygt, likesom jo hoeyere opp man er jo farligere skal det vissnok vaere. for ikke aa glemme los callejónes, de smale gatene hvor de fleste av byen populasjon bor, der maa man ikke finne paa aa bo, der kan man bli overfalt og ingen vil legge merke til det. dersom man har drukket og skal hjem maa man alltid ta taxi, og dersom du gjoer det alene maa du skrive ned taxinummeret og ringe til en venn, eller i alle fall late som du gjoer det og si taxinummeret. en gang ble jeg tilbudt kokain av en taxisjaafoer, det sa jeg nei takk til. vi har jo alle hoert om hun norske som ble voldtatt i en taxi paa vei hjem til fest for to aar siden. noen sier det var hennes egen skyld, andre hevder til og med at hun hadde tatt initiativet, det gjorde hvertfall taxisjaafoeren og jeg tror han kom unna med det. stakkars jente.
dersom jeg velger aa gaa hjem kommer jeg ikke utenom forbikjoerende tenaaringsgutter, ingen av dem edrue, som toer aa rope noe til meg: GUERA! wooohooo! er jeg full nok gir jeg dem fingeren: ja, jeg vet jeg er guera, du trenger ikke fortelle meg det. samtidig liker jeg det litt, jeg kommer til aa savne aa faa hoere hvor vakker jeg er hver dag i de regntunge gatene i Bergen.
Luis har to biler, en motorsykkel og oensker seg en Rolls Royce. foreldrene hans driver en klesforretning i Moreleon og lever godt av det. han har ikke facebook for det kan vaere farlig da det finnes mange kidnappere der ute. soesteren hans paa 17 ble gravid med nabogutten og naa skjemmes hele familien. det saa ut som verdens ende i oeynene hans da han graakvalt fortalte om det. abort er ulovlig i landet, hvis ikke graviditeten ble provosert frem av et overgrep eller incest. men det finnes mange ulovlige klinikker: 73% av kvinnene paa bygda som tar abort gjoer det paa egenhaand eller ulovlig, og over 1000 kvinner doer aarlig som foelger av daarlig prosedyre ved ulovlige abortklinikker, det laerte jeg i geografien. Luis knuste hjertet mitt i mars.
det er alt for mange mennesker for de samle fortauene (hvor skal de alle sammen?), det er bedre aa ta en omvei rundt San Fernando. det er mange unge smaabarnsfamilier, runde damer, tynne menn, med babyen inntullet i et teppe, det er ikke noe vits i med barnevogn, det har jeg ikke sett en eneste gang mens jeg har vaert her. jeg gaar fordi dem i en rask gange, som om jeg skulle vaere paa et oppdrag, klarer ikke vende meg til det latinske tempoet. folka gaar saa innmari treigt, jeg fatter det ikke, det er som om de tenker at morgendagen aldri kommer. jeg for min del tar meg selv i aa banne inni hodet mitt der jeg aaler meg fremover i Calle Juarez. jeg har tenkt at det kanskje kunne vaert fint aa leve med en slik innstilling. tranquilt, ingen hastverk, labbe fremover, vi prater, helst om noe helt uinteressant, men det gjoer ingenting, livet er jo bare et stopp paa veien til evigheten.
jeg ser gamle mennesker sittede paa gatehjoernene, med hatten eller haanda utstrakt, blikket vendt ned i de skitne gatesteinene. de kan ikke ha hatt en varm dusj paa en god stund. lurer paa hvor de gjoer av seg om nettene? det er jo grei temperatur paa denne tiden av aaret, men i januar kan det ikke vaere noe trivlig. naa aa da hiver noen oppi en peso eller to. unge backpackere som vil redde verden spoer heller om de kan kjoepe et pizzastykke til dem og hvordan de har det? det er viktig aa vaere barmhjertlig, tiggerne har jo trossalt vaert hoeyreiste og arbeidende mennesker en gang i tida, kanskje de er enker eller enkemenn og ikke har barn som kan ta seg av dem, kanskje familien har utstoett dem, eller kanskje de har gjort dette hele livet?
jeg gaar forbi han eldre mannen med de tykke cowboystoevlene, jeg tenker det maa da vaere fryktelig varmt i denne heten, han sitter der nesten hele dagen og selger aviser. enten jeg vil det eller ikke blir jeg hver gang konfrontert med de uhyggelige forsidene, av en ihjelslaatt fotballsupporter, eller en mann som har blitt hengt for aa ha lekt med de feile gutta, forsidene lyser opp, doede mennsker med aapne oeyner. som om det skal selge bedre. slik er det ikke i norge, der kan man ikke bare putte en doed person paa forsiden, nei. jeg gaar videre og drikker en slurk vann, vann er viktig aa faa i seg, jeg tror jeg drikker for lite av det. jeg boer bytte det ut med Corona-flaskene, det er fest naermest hver dag, alltid en konsert man ikke maa gaa glipp av, eller en carne asada man blir invitert til, det er lett aa fortape seg i festene i denne studentbyen. jeg er gaatt lei av den vanlige ruta: Bar fly, Lacetch, tacos og quesedillas, Los Lobos, La Dama. takker ja til aa danse salsa paa La Dama, advarer dem at jeg ikke er noe saerlig god altsaa, og det hjelper nok heller ikke med promillen, men lar det likevel staa til.
sola varmer og jeg vil sette meg ned i skyggen, men alle benkene under traerne er allerede opptatte. jeg ser to damer i syttiaara, hun andre kanskje litt yngre. de smaaprater, er stille en lang stund, for saa aa kommentere vaeret. de vet de befinner seg paa slutten av livet, men de virker tilsynelatende tilfredse, de skal jo til himmelen, det er det ingen tvil om. jeg har faatt inntrykk av at doeden blir sett paa paa en helt annen maate i Mexico enn der jeg kommer fra. det er nok foerste gangen de har vaert utenfor i dag, og det ser ut som de setter pris paa den rene luften og de fargerike koloniske bygningene, saerlig katedralen la Basilica, hvor de gaar paa messe hver soendag klokken 11.
hundene i hagen vaar bjeffer hver gang det gaar forbi en annen hund. de misunner dem, der de snuser rundt etter soeppelsekker og litt mat, de er frie hunder. de fleste hundene her i byen staar fastbundet til et hustak hele livet. i gaar kom vetrinaeren og hentete Tacuba fra taket vaart, en av de 6 hundene. lourdes fortalte at den har vaert oppaa taket deres de siste 15 aarene, med 10 kvadratmeter aa boltre seg paa. den har i alle fall selskap av hypre puddel-Ramona og Jésus. jeg tenker ved meg selv at det maa vaere bedre aa vaere loeshund med lopper enn aa bo paa et tak hele livet. av og til loeper jeg tur med Camilla eller Mancha, og de elsker meg for det. det faar meg til aa foele meg som et bra menneske.
Patty skal faa en unge om noen maaneder, like etter at brylloepet med Julian skal staa. Julian er mye eldre og har allerede en unge og han er kanskje ikke en pen mann, men han har en bra jobb. han trenger en kone og hun trenger stabilitet og kjaerlighet. det er en grei komprimiss. Gustavo har ogsaa tenkt aa gifte seg med kjaeresten sin fra USA, Megan, de har vaert sammen i mange aar. hun er paa besoek for tiden, de skal snart paa en toukers ferie til Cuba, for aa pleie kjaerligheten - det forstaar jeg godt; for hver eneste gang jeg hoerer dem prate over internett krangler de og hun graater som en sirene, overemosjonelle kvinnfolk. hun er visstnok psykolog, men etter min mening virker det som det er hun som trenger aa vaere pasient. jeg liker ikke henne saerlig godt fordi hun har nesten ikke pratet med meg siden hun kom forrige uke.
det er fotballkamp paa tv og de drikker micheladas og skriker overdrevent, de er sammen, la familia; es lo más importante, det blir maal og de gauler
GOOOOOOOOOOOOOOL!!!!! Méxicooooo! slik at hele nabolaget kan hoere dem. utenfor kjoerer promoteringsbilen til sirkuset som er i byen denne maaneden. de har stappet en sibirsk tiger i et bur og hoeytalerne repeterer de samme ordene:
HOY DIA! 30 PESOS! ÚLTIMO DIAAA!!! jeg holder meg for oerene. det er alltid stoey, fra en eller annen plass. om det ikke er hundene er det en hane i det fjaerne, eller et orkester, mannen som selger gass om morgenen eller noen fulle ungdommer utenfor huset. TVen staar alltid paa, der blir det vist god-morgen program hvor programlederne er superglade, damene er unge og vakre og mennene karismatiske. saapenoperaene gaar om ettermiddagene - Lourdes kan for all del ikke kan gaa glipp av dem. hun liker ogsaa veldig godt "gjett-prisen"-programmet, der alle publikummerne roper ut:
Velg den til hoeyre, hoeyre, hoeyre!!! hun kan jo vinne en bil.
Telenovela - "
Hasta que el dinero nos separe"
naar alt kommer til alt, saa liker jeg meg her. det er som en boble, hvor hver dag glir inn i en andre, og hvis du spoer meg hva jeg gjorde i forigaars, saa svarer jeg at det kan jeg ikke huske. jeg har sluttet aa skrive dagbok, og jeg er litt urolig for at dagene har forsvunnet for alltid, like fort som de kom. men jeg forandres, eldes, laerer, litt for litt, ubemerkelig.
La Catrina
Velas
Los Aztecas
Festival
Calavera
Dulces
Altar tradicional
Tumba de un niño
Mi amigo y yo en Pátzcuaro, 2010
