1 mnd. i dag

Jeg var inne paa minnegruppa til Julie paa facebook i dag og det gikk opp for meg at det er 1 mnd. i dag siden du gikk bort. Jeg begynte aa grine da jeg saa paa kommentarene folk har lagt igjen og paa bildene folk har lastet opp. Jeg vet du er borte, men likevel tenker jeg at du bare er borte i form av tusner av kilometer...at du er like mye borte fra meg som alle andre i Norge...at du fremdeles er den livlige, vakre deg, at du staar utenfor Garage eller Opera en sen fredagskveld og ler og preiker med alle. Men du er ikke mer. Skulle saa gjerne oenske jeg kunne tro at du er paa en bedre plass. At det bare gaar oppover etter livet paa jorden er slutt. At man ikke behoever bekymre seg. Men jeg klarer ikke faa meg til aa tro det..., hardnakka sier fornuften min meg at det blir svart, og at livet og den saakalte "sjelens" eksistens oppheves. Og det virker saa forbanna meningsloest, Julie.