onsdag 2. januar 2008

Memorias de Agosto de 2007

Sinead O'Connor - "Nothing Compares"


It's been seven hours and fifteen days
since you took your love away
I go out every night
and sleep all day
since you took your love away

since you've been gone I can do whatever I want
I can see whomever I choose
I can eat my dinner in a fancy restaurant
but nothing
I said nothing can take away these blues,
'cause nothing compares
nothing compares to you
It's been so lonely without you here
like a bird without a song
nothing can stop these lonely tears from falling
tell me baby where did I go wrong?
I could put my arms round every boy I see
but they'd only remind me of you

I went to the doctor guess what he told me
guess what he told me
he said girl you better try to have fun
no matter what you do
but he's a fool'cause nothing compares
nothing compares to you

All the flowers that you planted momma
in the backyard
all died when you went away
I know that living with you, baby, was sometimes hard
but I'm willing to give it another try

nothing compares
nothing compares to you
nothing compares
nothing compares to you
nothing compares
nothing compares to you ust 2007

13. aug
Nothing Compares


Denne låta er den fineste. musikkvideoen ble tatt opp fra begynnelse til slutt uten brudd, og tårene er ekte. Sinead O'Connor I love you. Men what the hell; leste at hun er ute og skal ha et comeback. Vet ikke helt hva jeg synes om det. Er ikke det best å gi seg mens man er på topp, liksom? Bare se på Michael Jackson. Hadde han gitt seg etter "Thriller" hadde han blitt tidløs. Ikke at han ikke er tidløs, men Michael's sakte men sikre falming til det umiskjennelige, kan vel de fleste si seg enig i at vi kunne vært foruten. If u catch my drift. Men Michael, du er fremdeles kongen for meg. Jeg ser bare gjennom fingrene med det pedofiligreiene, jeg. Og navnene du gav ungene dine, "Blanket", "Prince Michael", og "Prince Michael II", er jo ganske stilige. Kanskje litt selvisk, men det går bra. Og jeg kan og tro deg på at du har en mystik sykdom som gjør at huden din blir lysere med årene. Synes heller ikke det er det spor ironisk da du sang "It don't matter if your black or white", Michael. Du mente det du sa.
Dagens quote:

"Billy Jean is not my lover
she's just a girl who claims that I am the one
But the kid is not my son."



12. august 2007
and the devil's water it ain't so sweet
Det er søndag, dagen du skal få gjort alt de tingene man ikke gidder ellers. Jeg sitter på terassaen med mamma, og funderer på fremtiden.

- Mamma, tror du det er lurt med en 5 årsplan? Å sette mål, liksom; hva jeg skal ha gjort innen 5 år?

- Tja, hvorfor ikke.

- Og når blir man for gammel til å drive å reise rundt, egentlig? Det er vel en alder man når da det blir for dumt å vase rundt i verden, og få ut fingen'?

- Du kan vel reise lenge ennå. Du bør kanskje klare to grunnfag de neste 5 årene. Engelsk og spansk.

Og så hva skal jeg liksom?
Tenkepause.

- Gå opp til han derre Friele i Bergen. Han har jo kaffefabrikker i Columbia. Bank på døren og si at "Jeg snakker spansk og engelsk og liker kaffe veldig godt, kan jeg få en jobb på fabrikken din i Columbia?" Og etter du har jobbet der et år eller to, drar du tilbake til Friele, og da sier han "Du har vært med fabrikken lenge nå, og du fortjener en jobb høyere oppe her i Bergen."

- Hahaha. Ja, jo, det kan jo funke det òg! Det verste er at du sikkert er helt seriøs.

- Selvfølgelig!

Men jeg har kommet frem til en grov scetch av en plan. Den er ca.slik:

- Cuba - lære spansk.
- Jobbe - tjene opp penger.
- Sommer - venninnereunion med mine to venninner fra Ohio til solskinnsstaten California. Siden det er èn time fra Mexico, tar vi muligens en roadtrip ned dit.
- Jobbe - mer.
- Bali/Australia - studere ex.phil eller noe - bli god å surfe.
- 3 åring bachelor - grunnfag i Engelsk og spansk som bifag.
- Bosette meg; få samboer som gjerne kan lage mat.

Ambisiøs, jeg? Langt i fra. Men jeg holder fast på filosofien om at man kan gjøre det vil, dersom en bare satser. Just do it. Men samtidig så vil nok denne listen forandre seg drastisk. Hvem vet vel hva jeg vil etter det jeg har opplevd?


11. august 2007
I could be a real winner
Jeg mistenker denne bloggen for å ta over for min trofaste dagboktradisjon, som jeg har holdt gående de siste 10 åra. Men det er nok bare en fase. Akkurat som om mitt interaktive liv ikke er stort nok på verdsveven. Av og til tenker jeg at å sitte på data er en jævla bortkastet tid, egentlig. Alt er på vent... går rundt og vente på at livet skal begynne. Men når vet man når det begynner? Men som Ferris Bueller engang sa: "Life moves pretty fast. If you don't stop and look around once in a while, you could miss it." Er ikke det godt sagt så heter jeg Åse Kleveland.


Mamma er 55 år i dag. Hun ble henrykt av glede idet hun åpnet gaven med de to gjennomsiktige, høye lysestakene jeg hadde kjøpt på Plantasjen. Med hennes penger. Fordi jeg har 13 NOK på kontoen, for øyeblikket. Siterer:
Mamma: "Jeg synes det gave greiene er helt idioti, jeg. Kan vi bare gå på shopping sammen, så kjøper jeg det jeg vil?"
Meg: "Men da kan du jo likegodt gå alene da, heller?"
Mamma: "Ja, god ide! Så kan du skrive til og fra lapp når jeg kommer hjem!"
Elsk.

Tyler Durden: "Man, I see in fight club the strongest and smartest men who've ever lived. I see all this potential, and I see squandering. God damn it, an entire generation pumping gas, waiting tables; slaves with white collars. Advertising has us chasing cars and clothes, working jobs we hate so we can buy shit we don't need. We're the middle children of history, man. No purpose or place. We have no Great War. No Great Depression. Our Great War's a spiritual war... our Great Depression is our lives. We've all been raised on television to believe that one day we'd all be millionaires, and movie gods, and rock stars. But we won't. And we're slowly learning that fact. And we're very, very pissed off."


10. august 2007

Min samtale med en hjemløs

Forleden dag var jeg en tur i Bergen for å besøke min bror. Det var en fin dag, og jeg bestemte meg for å vandre meningsløst litt i gatene; bare fordi jeg kunne. Det skulle bli deilig å gå rundt med viten om at jeg ikke kjenner noen, og bare være en flue på veggen der jeg obsurberer de forskjellige inntrykkene fra byen med regnet. Jeg kjøpte meg en skammelig dyr Cafe Mocca på Galleriet og Dagbla' fra 7/11, og satte meg ned på en av benkene på Torgallmenningen. I fred med min Ipod.

Jeg leser om Märtha og englene hennes da en fyr, trolig i slutten av tyveårene, kommer bort og setter seg ned ved siden av meg, og spør:

- "Tror du på engler?"

- Ja.

- Tror du at du er en engel?

- Neppe.

Fyren har en pils i den ene hånden og en latterlig lilla strikkelue med en dusk ytterst. Jeg er ikke i humør til å slå av en 'trivelig' prat med en random hobo så tidlig på dagen, og fortsetter å høre på musikken min, samtidig som jeg anstrenger meg for å lese om prinsessen og englene. Jeg er brydd, og skulle ønske han kunne gå sin vei. Det resulterer i at jeg blir sittende fast på den samme setningen.

- Okei...

Han reiser seg og stopper en eldre brite med fotokamera hengende på sin ølmage.

- Are you from England? (...) Thank you for the fotball!!!

De rister hender og ler. Etter å en samtale om fotball, vandrer briten videre.

- Jeg møter mange folk rundt om her. De er for det meste hyggelige... Hører du etter?

Jeg lytter ufrivillig øre.

Han vrir på seg og sier irritert;
- Vet du hva? Sånne som deg... Skulle ønske dere bare kunne avvise meg på en ordentlig måte. Du kunne bare sagt "jeg vil gjerne bare lese avisen og være i fred akkurat nå," men du gjør det på en møte at jeg føler meg - viser med hendene - DER nede. For alt du kan vite kunne jeg gått bort der og stukket hodet i ovnen.

Jeg er virkelig ikke i humør til å forklare en boms hvorfor jeg er så kjølig og avvisende så tidlig en torsdag morgen. Men ettersom han fortsetter får jeg en uforklarelig trang til å forsvare meg, fordi jeg følte meg provosert av hans usanne utspill.

- Hør her. Sett deg et øyeblikk i min posisjon. Her sitter jeg alene, og det for en grunn, og prøver å lese avisen. Klokka er ikke engang ti, og en tvilsom fyr med pils i hånda kommer bort og vil snakke om engler. Hvorfor i huleste skulle jeg ha lyst å konversere?

Han ser noen sekunder på meg, tilsynelatende satt ut, før han sier i en slags fascinasjon:

- Du er jammen iskald. Iskald!!! Jeg kan se du har et poeng der, men du har fremdeles ingen rett til å være slik du er mot meg nå.

Jeg tenker på "stikke-hodet-i-ovnen"- kommentaren, og fikk litt sympati for fyren - for han virket ganske oppriktig.

- Men herregud da, du kan ikke gå gjennom livet å la deg bli nedbrytt pga. hva andre folk sier til deg! "No one can make you feel inferior without your consent." (Eleanor Roosevelt)

Han ser undrende på meg.

- Det er kanskje sant det... (avbryter seg selv) - Hvem ER du egentlig?? Hva heter du?

Jeg måtte le.

- "Greta," var det første som ramlet inn i hodet mitt.

- Okei, jeg er Leif.
Heter du egentlig Greta?

- Nei.

- Hva heter du da?

- Spiller det noen rolle?

- Egentlig ikke... Men jeg bare prøver her altså. Du er en ung kvinne, og jeg er en ung man.... Du er enig i det, sant?

- Mhm... (skjønner hvor han skal nå)

- Så hva skal du nå?

- Gå rundt i gatene, tenker jeg.

- Vil du gå sammen med meg?

- Nei. Jeg går alene.

- WOW! Du er beinhard, vet du det?

Jeg må le. På et absurd vis var det smigrende.

- Er det et kompliment?

- Både og. Noe må ha skjedd for at du har blitt sånn du er...

- Sånn som jeg er? Ikke smigre deg selv; du kjenner meg ikke.

Nå hadde fyren begynt å fange min oppmerksomhet. Jeg stusset litt, før eg fortsatte.

- Vel, som de sier... Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.

- Hva har skjedd?

Jeg måtte spørre meg selv: Ja, hvilke traumatiske hendelser har egentlig skjedd for at jeg kan rettferdiggjøre min nokså kjølige oppførsel ovenfor vilt fremmed? Inget tilfredsstillende svar å finne. Jeg drar på det.

- Nei, å bo alene i et annet land før du er myndig gjør noe med deg, for eksempel. Man skaper et ytre skall for å beskytte seg. Fra sånne som deg, hva vet vel jeg. Uten det kan man risikere å bli gjengvoldtatt i et telt av et gresk fotballag.

- Hah! Du er kjapp i replikken du. Men ærlig talt, det er det siste jeg ville gjort.

- Japp, det er bra du har etikken på plass... (Da'aa... kinda goes without saying for a sane person)

- Ja, det har jeg. Jeg er litt sånn filosofisk, jeg... (seriøs)

- Er vi ikke alle...

Pause.

- Jeg setter pris på at du forteller litt. Nå forstår jeg hvor du kommer i fra, liksom. Jeg synes du er interessant, det mener jeg. Jeg er glad jeg snakket med deg. Det ligger alltid en grunn bak hvorfor folk er som de er...

Etter ca. 15 minutter med Cafe Mocca og Leif, reiser jeg meg.

- Vel, da får vi håpe du husker meg til den dagen du dør. For nå stikker jeg.

Han ser forfjamset på meg mens jeg tok jeg Märtha under armen og forsvant like fort ut av livet hans som jeg hadde kommet inn.

Så da er spørsmålet, hva er moralen i denne berettelsen om møtet med en småalkoholisert fyr på Torgallmenningen, som jeg aldri kommer til å treffe igjen? Etter denne høyst merkelige samtalen, som likegodt kunne vært tatt ut i fra en dårlig Woody Allen film, ruslet jeg rundt og tenkte. Hans respons av min persona, var at jeg var rappkjefta og uredd. Hvor i hentet jeg den selvtilliten i fra? Jeg tror hvordan man oppfører seg kommer hinsides mye an på hvem man snakker med.

Det er trist at jeg i samtale med en person jeg - kùn basert på overflatisk førsteinntrykk - oppførte meg overlegen overfor. Sånn som "The Verve"-vokalisten i musikkvideoen til "The Bittersweet Symphony". Det adder ikke opp whatsoever. Og - ja, hvem ER jeg egentlig, det er et sabla godt spørsmål. Hvem i helsikke tror jeg at jeg er som tillater meg å snakke nedlatende til noen, bare fordi han ikke oppnår den sosiale standarden jeg krever? - Me, appearantly. Derfor må jeg stille meg spørsmålet; er alle mennesker like mye verdt, i mine øyne? Synes jeg det i virkeligheten? Det er noe å tenke på. I mellomtiden; gå å sett deg på benken.

Stereophonics - Maybe Tomorrow:

I've been down and
I'm wondering why
These little black clouds
Keep walking around
With me
With me

It wastes time
And I'd rather be high
Think I'll walk me outside
And buy a rainbow smile
But be free
They're all free

So maybe tomorrow
I'll find my way home
So maybe tomorrow
I'll find my way home

I look around at a beautiful life
Been the upperside of down
Been the inside of out
But we breathe
We breathe

I wanna breeze and an open mind
I wanna swim in the ocean
Wanna take my time for me
All me

So maybe tomorrow
I'll find my way home
So maybe tomorrow
I'll find my way home


8. august 2007
It's not having what you want, it's wanting what you've got
I've got a crummy job
It don't pay near enough
To buy the things it takes
To win me some of your love


Fire nyheter jeg fått med meg idag:
1. Lesbiske kvinner har best sex. Ifølge en britisk undersøkelse har hele 39% av de lesbiske kvinnene sexseanser som varer lenger en time, mens kun 15% av de heteroseksuelle kan si det samme.
2. "Frustrerte Fruer"- skaperne har store planer om å la David Beckham og Robbie Williams flytte inn i Wisteria lane, i rollene som et homofilt ektepar [vel, om det seertall de ønsker gjør de det riktig, for den episoden hadde jeg hvertfall fått med meg!]
3. Dersom en stimulerer en manns brystvorter nok, så kan de begynne å produsere melk.
4. I går fikk de ansatte på et kjøkken i Bodø panikk da en 5 cm lang veps fant veien inn. Til slutt mannet en seg opp og kverket den.

Slik informasjon husker jeg, men dersom du spør meg hva 8x7 er...Yeah.

In other news Black Eyed Peas-solo-star Fergie har en ny låt. Melodien er fin nok, men lyrikken er tynnere enn håret til Donald Trump. Bare hør her: "(...) La da da da (...) It's personal, myself and I We've got some straightenin' out to do And I'm gonna miss you like a child misses their blanket (...)"

Nynorske oversettingen:
"(...)La da da da(...) Det er persoleg, meg sjølv og eg vi har noko utgreiing å gjera Og eg kjem til å sakna deg som eit spedborn saknar deira teppe (...)"

wtf? MEN det var ikkje frustrasjonen over Fergies inkompetanse til å skrive lyrikk og samtidig ligge på toppen av Billboard-lista som gjorde at jeg tok "Big Girls Don't Cry" opp her i min blogg. Neida, grunnen er at jeg tror jeg har oppdaget hvordan denne sangen for øyeblikket er nr.1 i verden. Hold pusten, dere: Hun har fått med seg heartrobben Milo Ventimiglia (kjent fra Gilmore Girls og Heroes) i musikkvideoen! Heitere blir knapt. Sikle.





Quote of the day:
"You know what's wrong with you, Miss Whoever-you-are? You're chicken, you've got no guts. You're afraid to stick out your chin and say, "Okay, life's a fact, people do fall in love, people do belong to each other, because that's the only chance anybody's got for real happiness." You call yourself a free spirit, a "wild thing," and you're terrified somebody's gonna stick you in a cage. Well baby, you're already in that cage. You built it yourself. And it's not bounded in the west by Tulip, Texas, or in the east by Somali-land. It's wherever you go. Because no matter where you run, you just end up running into yourself."

--Breakfast at Tiffany’s


6. august 2007
why does it always rain on me?
whatup. lang dag på jobb. da jeg gikk ut for å gå på do så jeg at det var sol. det var nesten som om jeg skvatt! for en elendig sommer. somrene skal ikke være slik som dette. det er ozonlaget, im telling you. så du "an inconvenient truth"? vi mennesker fucker opp denne planeten. ikke for å høres så jævlig dyp ut her, men det er et viktig tema. kanskje det viktigeste. om 200 år er kanskje jorda så fucka at våre etterkommere lever i fattigdom og elendighet, og ser tilbake og sier "Rundt det 21.århundret hadde gjennomsnittsfamilien to biler og hytte på Hvaler." så arrogante de var! tenkte de ikke på om drikkevannet til deres barnebarn kom til å være rent? for å være planetens mest intelligente art, we sure make alot evil. The planet's blue and there's nothing I can do.

nå har jeg ikke bil lenger. mopeden er sluttet å gå. sykkelhjulet mitt vrengte seg i dag. har ingen fremkomstmiddel! føler meg naken og hjelpesløs, og må nå se meg nødt til å gå helt ned til sentrum på jobb i morgen tidlig. hvorfor i helvete sa jeg ja til bytte skift med ho ene. føler meg litt neffor, men burde ikke det. jeg så en dokumentar om verdens minste dverger på tv norge i går, og det satte ting i perspektiv. så teit. jeg er heldig, men glemmer det hele tiden.

kjøpte meg et digital kamera idag, som var på tilbud. de hadde bare èn igjen, og jeg slo til. jeg så og si tømte min allerede slanke konto, og har nå offisielt 13 norske kroner på kontoen. ikke råd til en momory stick, engang lol. selgeren som hjalp meg var faktisk litt skjønn, til tross for at han var asiater. arrogant som det may sound, har aldri asiatiske menn vært en vinner hos meg. appelerer bare ikke. tja...bortsett fra han i Lost da kanskje. hadde nok ikke sparket han ut av senga.

5. august 2007
Lying is the most fun a girl can have with out taking her clothes off ciao. sitter her med kaffekoppen min, som begynner å bli lunken, og hører på radioen: "det var sommer og det var sol, det var hjerter i brann..." søndag morgen, og det begynner å gå opp for meg at det kanskje ikke var en såå strålende idé å shotte fra den gammel dansken som stod baki skapet i går kveld. røykte forøvrig min siste sigarett[hardly]. men så har gitt opp å snuse. noe må man jo gjøre, men etter "Hva er egentlig positivt med snus? ikke er det særlig sexy, eller bra for helsa, og så koster det penger," måtte jeg se diskusjonen tapt, grunnet manglende motargument. whatever. i started smoking cigarettes, cus' there's nothing else to do i guess(...) men kaffen smaker ikke det samme uten en sigarett, that's just how it is. men så smaker heller ikke sigarettene like godt lenger, uten deg ved siden av meg.

så begynte jeg denne bloggen. kanskje skal jeg fortelle litt om meg selv. jeg er trossalt hovedpersonen i mitt eget univers.

jeg er for det meste ærlig. jeg liker å hive meg ut i ting jeg ikke har peiling på, og å håpe på det beste. jeg er selvstendig, men tilfeldige situasjoner, som å miste et fly, kan få meg til å gråte i fortvilelse. en fortvilelse som etterhvert går over i latterkrampe fordi jeg innser hvor tragikomisk jeg er.
ellers er james dean kongen på haugen. kjipt at han døde da mamma gikk i bleier.

"If only my life could be more like the movies. I want an angel to swoop down to me like he does to Jimmy Stewart in "It's a Wonderful Life" and talk me out of suicide. I've always waited for that one moment of truth to set me free and change my life forever. but he won't come. it doesn't happen that way." -- Prozac Nation