Hverdag, Bali

For fire år siden skrev jeg et innlegg, Hverdag, Mexico. Nå som jeg har vært et par måneder på Bali har jeg bestemt meg for å gjøre det samme om hverdagen her.

Ta en titt:

I det jeg går ut døra slår varmen mot meg, og jeg vet at jeg kommer til å svette som en schnitzel innen jeg er framme på skolen. Jeg setter meg på sykkelen og ruller ned gangen, ut til hotellets basseng og rundt mot porten som leder ut til sykkelveien. Det sitter alltid en vakt ved porten som kontrollerer hvem som kommer og går. Etter de to terrorangrepene i Kuta på 2000-tallet som drepte flere titalls turister på byens største utesteder, tar hoteller og klubber ingen sjanser den dag i dag. Hver gang en bil skal inn på hotellet, kommer det en vakt som saumfarer bilens underdeler med speil for å sjekke at ingen bomber er tilstede. Disse rutinene er såpass automatiserte at det ikke råder noen ”common sense”. Det skal.alltid.sjekkes. Derav må alltid vakten spørre om ”room number?” når jeg kommer bærende med sykkelen min opp trappetrinna. Jeg har bodd på hotellet i over 2 måneder, så man skulle tro at vakten kjenner meg igjen og vet at jeg hører til, og at jeg også bor på ”one-one-two-two”, men nei. Hver dag må jeg gjenta ”one-one-two-two”. Sier jeg det for fort, noe jeg ofte gjør ut av utålmodighet, får ikke vakten det med seg og spør: ”one-two-one-four?” Og da svarer jeg bare ”Sure”, og sykler videre.  

På ferden til skolen må jeg passe på å unngå de tilfeldige, store hullene i veien som staten ikke har tatt seg bryet med å tette. Jeg hilser på de lusinfiserte, men åh-så-nydelige nye naboene, de fem søte hundevalpene som er et produkt av noen av de utallige gatehundene som reproduserer seg som dingoer in the Outback. På Bali avlives ikke hunder, sannsynligvis fordi det ville vært i strid med hinduismens livssyn. På hjørnet ser jeg en lokal kvinne tenne sine daglige røkelser og sette esken hun har laget med fargefulle blomster på bakken. Så skvetter hun litt vann på de og velsigner oftingen. Dette er en daglig skikk som er ment å holde de onde åndene borte. Troen er ekstremt viktig for balineserne. Faktisk har jeg hørt at et vanlig hushold bruker opp til 60% av sin inntekt på nettopp disse eskene med røkelser. 

1.mars fikk jeg sett hvor levende og sterk religionen er for folket, da vi feiret balinesisk nyttår, og sa velkommen til år 1936. I ukesvis hadde nabolag gått sammen om å lage de største og mest imponerende ”monstrene” (på folkemunne Ogah-Ogah") som de skulle vise fram i paraden på nyttårsaften. Hele byen var ute å gikk eller så på paraden. Disse dukkene er ment for å lokke frem alle de onde åndene denne ene kvelden i året. Klokken 6 neste morgen må alle mann være innendørs, for da skal det såkalte narrespillet begynne. De onde åndene, som tror det er ragnarok, får seg følgelig en overraskelse da det ikke finnes en eneste sjel i gatene som de kan bederve, og vandre videre til neste øy. Denne dagen blir kalt ”Nyepi”, og da har man, etter balinesisk lov, ikke under noen omstendigheter lov til å forlate ens hjem eller å ha lys på. Det finnes faktisk en spesiell patrulje som kjører rundt og passer på at ingen er ute og går. Gardinene skal være trukket for, og Bali forvandes til en tilsynelatede spøkelsesøy denne dagen.

På Bali kjører man på den andre side av veien enn i Norge. Det blir mye sykling på meg, da jeg som student ved Active Education ikke får lov til å kjøre moped eller bil. Jeg krysser veien på vei til gaten inn mot skolen ved å signalisere med høyrehånden. Vikeplikt er et fremmedord på Bali. En motorbike tuter raskt bak meg, ikke for å si at jeg er i veien, men for å vise at han skal kjøre forbi. Etter at jeg har tilbrakt to timer med treningsteori i klasserommet, bærer det avgårde til stamkafeen, Maya’s. På denne kafeen har de, atypisk for balinestere generelt, tenkt litt utenfor boksen og forstått at det er penger å hente i alle de norske studentene som komer innom daglig. De har bestilt snus fra Sverige, noe som selvsagt er en hit.

Etter en deilig smoothie på Maya’s, sykler jeg de 7 minuttene til Hardy’s for å handle. Jeg går gjennom metalldetektoren og inn på Bali’s svar på Walmart. Jeg handler som regel det samme: melk, loff, yogurt, bananer, frokostblanding, egg, bacon og biff. Av og til kjøper jeg den merkelige ”dragonfruiten”, som jeg skjærer i to og spiser den saftige lilla frukten med skje til frokost. 
Det jobber uforståelig mange mennesker på Hardy’s. Generelt finnes det mange sære og ubrukelige jobbstillinger på Bali, som for eksempel vaktene på hotellet. Spør jeg om hvor jeg kan finne en matvare, må jeg på forhånd smøre meg med tålmodighet. Først skal det jeg sier på engelsk forstås. Så vil den jeg spør garantert henvende seg til et par andre medarbeidere for å få hjelp til å finne det jeg ser etter. Så er det å finne kassa med den korteste køen. Da må jeg i hvertfall telle til 10 inni meg. Man skulle tro man ble vant til tempoet etter en stund på et sånt sted, men det har aldri skjedd meg. De små damene som står i kassene har navnene festet på uniformene sine og riskorn klistrer i ansiktet (hinduistisk tradisjon). De fordeler matvarene etter type i tusen forskjellige små poser. Når jeg husker det tar jeg med meg duffelbaggen min når jeg skal handle, så jeg bare kan stappe alt oppi der å kjøre hjem, rapido.

Jeg sykler den smale bakgaten til hotellet. Når jeg kommer til 90 gradershjørnet plinger meg på ringeklokka som varsel til motgående trafikk. Kjøpmannen i kiosken jeg aldri har handlet i, smiler og roper ”Hello!” Jeg kommer til porten, bærer sykkelen og handlevarene opp trappetrinna, setter sykkelen ned og banker på. Vakten slipper meg inn og spør: ”Room number?”

Dersom jeg ikke skal handle, sykler jeg hjem på motorveien, for da sykler jeg i samme retning som trafikken. Det går som regel greit, jeg holder meg helt til siden. Det eneste er at jeg ofte må ut i veien for å kjøre rundt de parkerte bilene som står malplassert randomly langs den travle veien. Siden det ikke er uvanlig at både 3 og 4 biler og motorsykler skviser seg samtidig på en tofeltsvei, medfører dette en viss risiko. En gang da jeg skulle forbi en parkert bil, kom jeg mellom en annen bil og en smartass på motorbike som skulle forbi meg og bilen. Styret mitt ble dytta overende og jeg havna med tenna i asfalten. Dama som forskylte det hele snudde seg og banna til meg på indonesisk, mens hun viste meg fingen og kjørte videre. Makan. Det skal sies at de aller fleste balinesere er svært hyggelige.

Hjemme på hotellet lager meg en skål med yogurt og musli, og det ringer på døren. ”Come in!” roper jeg fra kjøkkenet, men ingenting skjer. Selvfølgelig, det hadde jeg glemt, det ligger ikke i deres kultur å åpne en dør som ikke er deres egen. Renholderne kommer inn med et ”Sorri, cleaning?” og jeg nikker. Renholderne er alltid menn og de stinker alltid svette. Men de er uvurderlige. Sengene blir redd opp, badet blir vasket, tingene blir plasserte pyntelig på kommoden, og gulvet blir shina. Kjøkkenet er det eneste de ikke tar, men det får vi jaggu klare selv. Utenfor går den samme CD-plata på repeat ved hotellets basseng. Hotellet vi reserverte for de 3 1/2 månedene viste seg å være en familieresort, noe som resulterer i daglig vekking av barn som hyler av fryd fra sklia utenfor. Comes with the territory.

Andre skoleøkt er på stranda i dag. Vi tar på oss rashguarden, beskyttelse på føttene, og redningsvest til båten, samt de obligatoriske hjelmene skolen krever at vi bruker. Vi kjører de 700 meterne ut til revet med båt. Vi hopper uti, fester leashen til høyrefoten og starter den ambisiøse ferden forbi bølgene for å komme i rett posisjon. Vi er, effektiv tid, ca. 50 minutter uti vannet. Er bølgene store den dagen, kan det være en slitsom og litt skummel affære å bli ”stuck in the impact zone” etter at du har tatt en bølge. Det er best å padle rundt der bølgenes peak. Det er utrolig hvor mye saltvann som kan komme inn i kroppen på en tøff dag i vannet. Jeg kan sitte på toalettet tre timer senere, og plutselig renner det saltvann ut av nesa. Deilig!

Etter leksjonen er det hjem for å dusje. Jeg kommer til hotellinngangen og porten er nede. Har jeg dårlig tid, pleier jeg å smette meg under selv, men jeg prøver så ofte jeg kan å ha tålmodighet til å vente. Balineserne er stolte av yrkene sine, så det er mangel på respekt om jeg ikke gidder å vente på at vakten gjør jobben sin og åpner porten for meg. Dersom jeg smetter under porten før han får tid til dette, får jeg høre et ”Sorri! Sorri!” og jeg føler meg en smule rotten. De er veldig underdanige, spesielt de som jobber i servicenæringen, av og til er det er på grensen til det irriterende: ”Nei, du trenger ikke si unnskyld for at jeg kom borti deg når jeg skulle forbi!”, for eksempel.

Kanskje har vi yogaleksjon om kvelden. Yogaen foregår på en trehytte ved stranda. Her er det innestemme og mobilfri sone som gjelder, pluss masse myggspray. Vi ruller ut mattene og begynner oppvarmingen med å repetere ”solhilsenen”. Den neste timen inneholder yogabegreper på sanskrit som jeg aldri kommer til å huske, pluss mye tøy og bøy, for ikke å glemme det aller viktigste: pusteøvelser. Leksjonen blir avsluttet med at den svenske instruktøren ber oss legge oss på ryggen og trekke sarongene våre over kroppen og lytte til stemmen hennes... ”Jag vil at ni skal fokusera på den aller, aller ytterste punktet på nestippen... Kjenn på forkjellen mellan luften ni pustar inn...och den varma luften ni pustar ut... Slappna av på punktet mellan øgorna....  Slappna av....Tennorna. Slappna av....skuldrona. Slappna av....i fingorna.” Og så videre. I løpet av disse minuttene pleier jeg av og til å duppe av, selv om dette ikke er meningen. Jeg synes yogaen er gøy i seg selv, men jeg klarer ikke helt å komme i den spirituelle ”zen-stemninga".

Ute er det blitt mørkt på et blunk og jeg sykler i blinde på veien fra stranda til sentrum. Jeg blir dasket i fleisen av noen blader. Jeg passer på å ikke møte blikket til gatehundene; det er lite hyggelig å bli jaget av potensielle rapiesinfiserte kjøtere på nattestid. Den sprøyta rakk jeg ikke ta før jeg dro.

Jeg nærmer meg hotellet og vet at jeg blir nødt til å fortelle vakten hvilket romnummer jeg bor på. 

hverdag, mexico

de flokker seg til med kameraene sine, de mellomaldrende turistene med kaki-fargede ekspedisjonshatter, naar de hoerer lydene av paraden med gatemusikantene med masker, fjaer, ansikstmaling og tarzan-shorts som saavidt dekker det noedvendige. de lager lager rytmiske trommelyder, men som for meg har begynt aa hoerest monotone ut, jeg holder meg for oerene, orker det ikke i dag, kjenner jeg blir irritert over folkemengden, faar lyst til aa dytte de som staar vi veien; klaustrofobi. musikantene danser spasmisk til musikken, markerer én av de 365 helligdagene i aaret, gjerne en hellig jomfru eller santo, og okkuperer hovedgata for bilene som vil hjem til middag foer 4. de venter, man kan jo ikke klage paa katolismen.

brosteinsveiene her i byen har eksistert lenge foer revolusjonen og de aller fleste ville nok sagt at infrastrukturen er elendig, man maa nesten ha vokst opp her for aa kunne vaere taxisjaafoer og vite hvor alle veiene leder ut og inn. men det er definitivt en saeregen sjarm ved det hele. de fargefulle husene som kryper oppover fjellsidene, hvor man kan se rikdommen transformere seg til fattigdom jo lenge bort fra sentrum du skuer. mesteparten av trafikken foregaar utenfor vaart synsvidde, under jorda, i lange tunneller som fra gammelt av ble brukt som miner.


man kan gaa gjennom disse tunnellene, men man blir fraraadet aa gjoere det om nettene da det kan vaere utrygt, likesom jo hoeyere opp man er jo farligere skal det vissnok vaere. for ikke aa glemme los callejónes, de smale gatene hvor de fleste av byen populasjon bor, der maa man ikke finne paa aa bo, der kan man bli overfalt og ingen vil legge merke til det. dersom man har drukket og skal hjem maa man alltid ta taxi, og dersom du gjoer det alene maa du skrive ned taxinummeret og ringe til en venn, eller i alle fall late som du gjoer det og si taxinummeret. en gang ble jeg tilbudt kokain av en taxisjaafoer, det sa jeg nei takk til. vi har jo alle hoert om hun norske som ble voldtatt i en taxi paa vei hjem til fest for to aar siden. noen sier det var hennes egen skyld, andre hevder til og med at hun hadde tatt initiativet, det gjorde hvertfall taxisjaafoeren og jeg tror han kom unna med det. stakkars jente.
dersom jeg velger aa gaa hjem kommer jeg ikke utenom forbikjoerende tenaaringsgutter, ingen av dem edrue, som toer aa rope noe til meg: GUERA! wooohooo! er jeg full nok gir jeg dem fingeren: ja, jeg vet jeg er guera, du trenger ikke fortelle meg det. samtidig liker jeg det litt, jeg kommer til aa savne aa faa hoere hvor vakker jeg er hver dag i de regntunge gatene i Bergen.

Luis har to biler, en motorsykkel og oensker seg en Rolls Royce. foreldrene hans driver en klesforretning i Moreleon og lever godt av det. han har ikke facebook for det kan vaere farlig da det finnes mange kidnappere der ute. soesteren hans paa 17 ble gravid med nabogutten og naa skjemmes hele familien. det saa ut som verdens ende i oeynene hans da han graakvalt fortalte om det. abort er ulovlig i landet, hvis ikke graviditeten ble provosert frem av et overgrep eller incest. men det finnes mange ulovlige klinikker: 73% av kvinnene paa bygda som tar abort gjoer det paa egenhaand eller ulovlig, og over 1000 kvinner doer aarlig som foelger av daarlig prosedyre ved ulovlige abortklinikker, det laerte jeg i geografien. Luis knuste hjertet mitt i mars.



det er alt for mange mennesker for de samle fortauene (hvor skal de alle sammen?), det er bedre aa ta en omvei rundt San Fernando. det er mange unge smaabarnsfamilier, runde damer, tynne menn, med babyen inntullet i et teppe, det er ikke noe vits i med barnevogn, det har jeg ikke sett en eneste gang mens jeg har vaert her. jeg gaar fordi dem i en rask gange, som om jeg skulle vaere paa et oppdrag, klarer ikke vende meg til det latinske tempoet. folka gaar saa innmari treigt, jeg fatter det ikke, det er som om de tenker at morgendagen aldri kommer. jeg for min del tar meg selv i aa banne inni hodet mitt der jeg aaler meg fremover i Calle Juarez. jeg har tenkt at det kanskje kunne vaert fint aa leve med en slik innstilling. tranquilt, ingen hastverk, labbe fremover, vi prater, helst om noe helt uinteressant, men det gjoer ingenting, livet er jo bare et stopp paa veien til evigheten.

jeg ser gamle mennesker sittede paa gatehjoernene, med hatten eller haanda utstrakt, blikket vendt ned i de skitne gatesteinene. de kan ikke ha hatt en varm dusj paa en god stund. lurer paa hvor de gjoer av seg om nettene? det er jo grei temperatur paa denne tiden av aaret, men i januar kan det ikke vaere noe trivlig. naa aa da hiver noen oppi en peso eller to. unge backpackere som vil redde verden spoer heller om de kan kjoepe et pizzastykke til dem og hvordan de har det? det er viktig aa vaere barmhjertlig, tiggerne har jo trossalt vaert hoeyreiste og arbeidende mennesker en gang i tida, kanskje de er enker eller enkemenn og ikke har barn som kan ta seg av dem, kanskje familien har utstoett dem, eller kanskje de har gjort dette hele livet?


jeg gaar forbi han eldre mannen med de tykke cowboystoevlene, jeg tenker det maa da vaere fryktelig varmt i denne heten, han sitter der nesten hele dagen og selger aviser. enten jeg vil det eller ikke blir jeg hver gang konfrontert med de uhyggelige forsidene, av en ihjelslaatt fotballsupporter, eller en mann som har blitt hengt for aa ha lekt med de feile gutta, forsidene lyser opp, doede mennsker med aapne oeyner. som om det skal selge bedre. slik er det ikke i norge, der kan man ikke bare putte en doed person paa forsiden, nei. jeg gaar videre og drikker en slurk vann, vann er viktig aa faa i seg, jeg tror jeg drikker for lite av det. jeg boer bytte det ut med Corona-flaskene, det er fest naermest hver dag, alltid en konsert man ikke maa gaa glipp av, eller en carne asada man blir invitert til, det er lett aa fortape seg i festene i denne studentbyen. jeg er gaatt lei av den vanlige ruta: Bar fly, Lacetch, tacos og quesedillas, Los Lobos, La Dama. takker ja til aa danse salsa paa La Dama, advarer dem at jeg ikke er noe saerlig god altsaa, og det hjelper nok heller ikke med promillen, men lar det likevel staa til.

sola varmer og jeg vil sette meg ned i skyggen, men alle benkene under traerne er allerede opptatte. jeg ser to damer i syttiaara, hun andre kanskje litt yngre. de smaaprater, er stille en lang stund, for saa aa kommentere vaeret. de vet de befinner seg paa slutten av livet, men de virker tilsynelatende tilfredse, de skal jo til himmelen, det er det ingen tvil om. jeg har faatt inntrykk av at doeden blir sett paa paa en helt annen maate i Mexico enn der jeg kommer fra. det er nok foerste gangen de har vaert utenfor i dag, og det ser ut som de setter pris paa den rene luften og de fargerike koloniske bygningene, saerlig katedralen la Basilica, hvor de gaar paa messe hver soendag klokken 11.


hundene i hagen vaar bjeffer hver gang det gaar forbi en annen hund. de misunner dem, der de snuser rundt etter soeppelsekker og litt mat, de er frie hunder. de fleste hundene her i byen staar fastbundet til et hustak hele livet. i gaar kom vetrinaeren og hentete Tacuba fra taket vaart, en av de 6 hundene. lourdes fortalte at den har vaert oppaa taket deres de siste 15 aarene, med 10 kvadratmeter aa boltre seg paa. den har i alle fall selskap av hypre puddel-Ramona og Jésus. jeg tenker ved meg selv at det maa vaere bedre aa vaere loeshund med lopper enn aa bo paa et tak hele livet. av og til loeper jeg tur med Camilla eller Mancha, og de elsker meg for det. det faar meg til aa foele meg som et bra menneske.



Patty skal faa en unge om noen maaneder, like etter at brylloepet med Julian skal staa. Julian er mye eldre og har allerede en unge og han er kanskje ikke en pen mann, men han har en bra jobb. han trenger en kone og hun trenger stabilitet og kjaerlighet. det er en grei komprimiss. Gustavo har ogsaa tenkt aa gifte seg med kjaeresten sin fra USA, Megan, de har vaert sammen i mange aar. hun er paa besoek for tiden, de skal snart paa en toukers ferie til Cuba, for aa pleie kjaerligheten - det forstaar jeg godt; for hver eneste gang jeg hoerer dem prate over internett krangler de og hun graater som en sirene, overemosjonelle kvinnfolk. hun er visstnok psykolog, men etter min mening virker det som det er hun som trenger aa vaere pasient. jeg liker ikke henne saerlig godt fordi hun har nesten ikke pratet med meg siden hun kom forrige uke.

det er fotballkamp paa tv og de drikker micheladas og skriker overdrevent, de er sammen, la familia; es lo más importante, det blir maal og de gauler GOOOOOOOOOOOOOOL!!!!! Méxicooooo! slik at hele nabolaget kan hoere dem. utenfor kjoerer promoteringsbilen til sirkuset som er i byen denne maaneden. de har stappet en sibirsk tiger i et bur og hoeytalerne repeterer de samme ordene: HOY DIA! 30 PESOS! ÚLTIMO DIAAA!!! jeg holder meg for oerene. det er alltid stoey, fra en eller annen plass. om det ikke er hundene er det en hane i det fjaerne, eller et orkester, mannen som selger gass om morgenen eller noen fulle ungdommer utenfor huset. TVen staar alltid paa, der blir det vist god-morgen program hvor programlederne er superglade, damene er unge og vakre og mennene karismatiske. saapenoperaene gaar om ettermiddagene - Lourdes kan for all del ikke kan gaa glipp av dem. hun liker ogsaa veldig godt "gjett-prisen"-programmet, der alle publikummerne roper ut: Velg den til hoeyre, hoeyre, hoeyre!!! hun kan jo vinne en bil.

Telenovela - "Hasta que el dinero nos separe"

naar alt kommer til alt, saa liker jeg meg her. det er som en boble, hvor hver dag glir inn i en andre, og hvis du spoer meg hva jeg gjorde i forigaars, saa svarer jeg at det kan jeg ikke huske. jeg har sluttet aa skrive dagbok, og jeg er litt urolig for at dagene har forsvunnet for alltid, like fort som de kom. men jeg forandres, eldes, laerer, litt for litt, ubemerkelig.

"Are you stalking me? because that would be super." - NOT!!!!

i have some bad news / good news.
first off i should probably share this with you guys. in the beginning of my stay here i randomly met this tall guy. i was sitting waiting for some friends in the stairs of Teatro Juarez, when his guy, arturo, walks by and decides to sit down and talk to me. i found him odd and incorrect, but in interesting way. being new in town and not knowing alot of ppl, i was naive enough to be open to get to know this stranger., because i wanted to make friends and have someone to conversate with in spanish. i agreed to go on a date with him once. and another day we hung out. he took my hand and told me he was in love with me and asked if i would be his girlfriend. i said no, that this was way too early to speak of such etc. after a while i heard rumours of this guy around town, and everybody was saying this guy is "loco". i soon figured out that this wasnt far away from the truth. he does drugs, bothers ppl and steals etc.

he kept on sending me texts describing how beautiful i am and what not, and it started to become annoying. i decided to break off whatever he thought was going on, so i met him in a garden. i told him that i did not want a boyfriend and this time and that i wanted to be alone. he didnt seem to take alot of notice of this and continued on as if nothing had happened. i figured he was okay with it and pretended not to care.

the following days he kept on texting me and saying he wanted to meet me. i reluctantly answered politely, but in a strictly platonic way. on valentine´day he called me, but i didnt answer. the second time he called, i answered. he asked me where i was at, bc he wanted to give me a gift. i reluctantly said where i was and he came to find me. i accepted the gifts (eventhough i prolly shouldn´t have), but told him that i didnt have anything for him. he said all that he wanted was my company. but i already had plans with some other friends in the park, so i told him i could not. then he said that he could walk with me to the park and we could say ´hello´, and leave. i was very bothered. i started walking in the direcction of the park, but i had to stop. i said: i appreciate your gift and everything, but i dont think you understood what i was saying to you the other day. I - AM - NOT - IN - LOVE- WITH -YOU. and wish to be alone. and i want to walk alone to the park." then he leans forward to kiss me! WTF! you dont respect someone when you do stuff like that right after getting a message like that... i turned away and said ´bye´and walked away.


after school i usually go to a café near the university, that´s called "Antik". unfortunately, this Arturo guy is often there as well, and one day he came into the café and sat down next to me. he told me he had been going to my school looking for me like crazy. i was politely ignoring him, but he didn´t get the hint. the staff of the café have told me that they dont like having him there., bc he doesnt pay and bothers the other customers... i shut down my laptop and payed for my coffee and left asap. but he insisted on following me... fuck.

the following night i awoke at 5 am., my phone was ringing. i answered in a daze. it was him. "Good night", he said. wtf. i hung up and turned off my phone. i overslept in the morning bc i hadnt been able to sleep much afterwards. i walked with whitney on the way to school, and we discussed the difficult situation i was having. she was on my side and advised me to be more harsh with him, bc he obviously wasnt getting it. - while i was sitting in my drawing class, i noticed in the corner of my left-eye him entering the classroom. he came over to me. i put down my drawing board and told him to go outside of the classroom with me. when we were outside i asked him "Are you here for me?" He answered that yes, he was. I told him that I did´nt care for that and nor did i like that he was calling me at 5 AM. Then he asked me "Are you angry?" - "SÍ!" i walked back into the classroom. one minute after he reentered, but walked over to the professor to talk about art. this presence really bothered me and i couldnt stand it. i got up and left the room..i went to the administration upstairs to talk to barbra, a nice lady thats there to help us in either way. i asked her if i could have a chat with her and she let me into her office. i was very frustrated with the situation and i didnt feel there was much left that i could do at this point about this guy. i started crying and explained what was going on, and that i really didnt like that he was in my classroom.
she was very understanding, gave me a hug and promised that there were plenty of things one could do abt the situation...
- loooong story sort of short; the art director heard abt it, and kicked him out of the school, telling him to stop bothering his students and that he is never allowed to access the school again. shortly after the "school guard" turns up with a policeman! they asked me some questions abt the situation and some practical info. the policeman told me he was going to go looking for him in the streets to have a chat with him.

the next day nothing happend. but i was scared of walking alone in the streets- looking over my shoulders, scared to meet him again. i hate feeling like that, like downgraded; pathetic and frightend. thats not me. i actually felt that the situation had worsoned after the indicent at school...that he might be mad at me and do something. but it was not i who had called the police. i felt that the situation was beyond my control at this point.
i didnt walk my usual route back home that day, but took another path that was more remote. less chance of encounter.

today the telephone rang. it was Barbra from the Uni. She told us that Arturo had been detained in jail! Because of me?? Me and ´mom´ walked to the police station to fill in a restraining order. At the police station they told us that, yes, this man had been detained there for abt 12 hours earlier, but was now on the loose. they informed ut that is was not bc of he`s stalking of me, but bc he hadnt payed for a meal at a restaurant... so it had been an misunderstanding. it kinda felt as a relief that he wasnt jailed bc of me. everything seemed so dramatic, and im not used to dealing with stuff like this. im too polite, scared of hurting someones emotions...which ultimately leads to me loosing the game.

we decided to come back on monday to make a so-called "acta" against his person. This means that the police will make personal contact with him and tell him that he cant come so-and-so meters near me again. that would be great to me. but at the same time i am having an ethic dilemma. i feel that the involvement from the police was not something i iniciated and that its too dramatic doing all of this. i feel sorry for him, bc he obviously has alot of problems...and i feel this may be too much. that the entire world is against him. but i over-think the situation. i dont have any responibility for him and all i want is to be left alone. this thing has taken alot of energy and worry from me, and all i wish right now is to get on with my wonderful life in Guanajuato.

the good news are;
i think i am in love!
at last!

you put a smile upon my face.

IIIIIIIIIIIIIIIIIIK!!!

Nå skal jeg fortelle dere om some nasty shit som skjedde i går kveld. Jeg er blitt tildelt et stort rom i kjelleren for tiden jeg er hjemme i jula. Det har funket fint hittil. Men i går kveld, da jeg satt og puslet på laptopen, syns jeg plutselig jeg så noe kjapt bevege seg i øyekroken min, borte ved sengen. Jeg reagerte ved å trekke opp bena og stivne helt til. Det var helt stille. Var jeg blitt paranoid? Et halvt minutt gikk før jeg forlot rommet og gikk opp i stua, hvor jeg henvendte meg til min far:
"Pappaaaaa.... Kan du gå ned på rommet mitt og se om det er en MUS under senga mi?"
Mamma: "Mus?! Ja det er ikke umulig. Jeg så tidligere i dag at eplene i kjelleren var blitt spist av!"
Så pappa gikk ned, men kom opp igjen etter en liten stund og konkluderte med at: "Neisjda, ingenting der."
Så jeg unnskyldte bryet og gikk ned for å legge meg.
Jeg dyttet den uhyggelige tanken bort, men fikk likevel ikke helt sove. Etter kanskje en halvtime hørte jeg med ett skrapelyder rett under senga mi! Jeg hev lyset på, og så en feit grå dott pile langs veggene på rommet mitt, før den smaug seg under dørterskelen min og forsvant. Jeg utbrøt et halvkvalt hikst, i håp om at pappa skulle høre meg ovenpå. Men nei. Jeg stod oppreist i senga mi, uvitende om hva mitt neste steg skulle være. Dersom jeg gikk ned på gulvet kunne musa komme tilbake og kravle på beina mine. Så jeg tok mobilen og ringte opp til pappa.


"Ja?"
"Pappa! Mus! Det var en mus på rommet mitt!!! Eg såg han! Han var feit!"
Pappa, med en rolig stemme: "Okei. Da kan du jo enten dytte noke under døra så den ikkje kjem inn igjen, eller komme opp og legge deg på gamle rommet ditt. Så kjøper vi ei musefelle i morra."
"Men...Om eg går opp..., kan musa komme opp trappa??"
"Neida, Martine. God natt."

Hva skulle jeg gjøre? Jeg tok på meg crocksa mine og tok med dyna mi, og begav meg ut på det kalde gulvet. Jeg tok forsiktig opp døra, kikket meg til alle sider for å se om kysten var klar...og med et byks sprang jeg ut og opp i annen etasje.
Jeg stappet noen pledd under dørterskelen oppe også, bare for sikkerhets skyld. Jeg hadde fremdeles grøsninger i meg, så jeg klarte selvfølgelig ikke å sovne. Jeg begynte å innbille meg at musa ikke var alene, at den hadde reprodusert seg, og at alle avkommene sine når befant seg under den nye senga. Jeg tok på lyset og sjekka, men ingenting.

Det første pappa sa til meg da jeg stod opp i morres var: "Det som skjedde i natt Martine...kommer eg til å mobbe deg for i år fremover! Ho ho..;'Kan musa komme opp trappa?'"

Nå har mamma kjøpt musefelle og satt ut i kjelleren. Enn så lenge nærmer jeg meg ikke. Håper vi tar den snart, for jeg begynner å savne sminken min og klærne mine. Stay tuned...

In other news var det skoleavslutning på Slåtten skule i dag - med snop, fellessamling i gymsalen og film. Veldig greit.

Ikea-klaus, Førde og operasjon hårfarge

For dere som har tatt en minsteinteresse i hva som skjer på Problemkåt-fronten har fått med seg at jeg har forlatt Bergen og returnert til mine røtter og heile Sogn og Fjordanes shoppingkjerne: Førde. Mamma kom til Bergen på søndag for å hjelpe meg å flytte. Først dro vi på en salig helvetestur på Ikea for å skaffe noen møbler. Jeg har sagt det før og sier det igjen, enhver person som frivillig drar på Ikea for å beundre de fine duppedingsene og billige møblene, kan ikke være ved sine fulle fem. Jeg mener, ikke bare er Ikea på størrelse med Walmart (minus alle de feite folka, sef), men det vrimler kontinuerlig med kjøpekåte folk i alle kanaler og langs alle reolene! Og så er det de som likegodt ser på Ikea som et fint alternativ for familiekos på søndag, som tar med seg utålmodige smårollinger (som jeg såklart ikke ser da jeg rager ca. 110 cm.o.h. i forhold til dem. så går jeg på dem, og får stygge blikk av mamma, djees.) And don't get me started on the parking lot. Herrejeremini. De svære stuebildene de selger i tusenvis av eksemplarer er prikken over i-en. De er nok produsert med den tanken om at flest mulig nordmenn skal kunne dekorere leilighetene sine med identiske, upersonlige bilder av høstløv og New York's skyline, for ikke å glemme Warhols udødlige, men åh-så-kommersielle print av Marilyn Monroe. Nei takk.

Når alt kommer til alt, så bunner nok min mistro til Ikea seg i at jeg har angst for å gå i kø blant mange mennesker, uten albuerom. Noen kaller det klaustrofobi., men i mitt tilfelle er jeg ikke redd små rom. Men jeg kjenner jeg blir utrolig sint innvendig av å måtte følge andre menneskers tempo, der de går i lysår-fart med sine handlevogner, gjerne imot strømmen.

Vel. Nå som dere har fått et lite innblikk i mitt forhold til Ikea, kan vi bevege oss videre.

Mandag kveld kom jeg altså til Førde. Tirsdag morgen dro jeg rett på jobb på barneskolen jeg har jobbet på ved flere anledninger. Jeg hadde 6 undervisningstimer, hvorav 4 av de var engelsk og 2 av dem matte (fikk frisket opp dividering, substrahering og muliplisering uten kalkis).

I dag onsdag hadde jeg bare en time, og det var 1. Jeg hadde blitt tildelt å lære bort mine uvurderlige volleyballkunnskaper til en gjeng ukoordinerte 6. klassinger. Ivrige var de i hvertfall, så det var godt jeg hadde husket å ta med fløyta. Da jeg skulle demonstrere hvordan man smashet, glemte jeg å beregne en av elevene i skuddsonen, og taff han uheldigvis i magen. Hele klasse knakk sammen i latter mens jeg unnskyldte meg, uten og klare å ikke le. Det gikk heldigvis bra med eleven. Uff...:p Jeg tror de likte timen. Jeg skyndet meg så ned til sentrum på min gamle, trofaste scooter for å rekke en legetime.

På veien hjem kjøpte jeg en hårfarge, som det stod "blond" på. Den var hakket mørkere enn hva jeg pleier å kjøpe, men det var intentional. Jeg har nemlig lyst å nærme meg mest mulig min naturlige hårfarge., slik at etterveksten ikke kommer til å se helt forjævlig ut etter at jeg har fått dreads i Mexico. Jeg lot muligens fargen så i et par minutter for mye, for da jeg vasket og tørket det, så jeg at jeg har farget håret mitt kommunegrått. Annerledes, ja, men få ville vært enige om at det er særlig fint. Bare se her:



Ja, jeg er klar over at jeg er like blek som et Santa Lucia kostyme. Jeg har intensjoner om å bebrune meg i solarium. Og trene. Må bare komme igang...og det er ikke så enkelt.

looking back: summer 2006

as u know im in my hometown right now. i was bored and came over some old pics on the computer from the summer of '06. thats the summer i returned from my exchange year in the states. i cant believe how BLONDE i was! it was disguisting! and ive also lost about 6 kilos since then. yeah, the american cousine definatly took its toll on my body lol. this is from our cabin in the country in Ålfoten. it was spent with my family, my cousins from Tromsø -Marie, Eleni and Line, and aunt Anne


hahaha! loook at my poor bangs.
family hiking
alone in the wilderness...
nice track shorts i got going there:p
Line and aunt Anne on top of a high mountain peak
love handles
how sad is it that my 55 yr old mother is skinnier than i? lol
running in the country
nice refreshment after the hike

my 21st bday party

friday i had appropiately 21 guests at my place, celebrating my 21st. the dresscode was classy/coctail. no beers were allowed:) i drank cosmopolitans. i received a bunch of cute gifts, including a red purse, earrings, jewelry, lotions, purses etc. etc. we had a real good time. later we went to Studenten for a ladies night. a guy dressed as a member of the YMCA did a striptease dance for (on) me. haha!

Roskilde 2009

me goofing off outside of the Pete Doherty show. FUCK FOREVER (if you don't mind)...!

julie and i @ Orange Stage

last sunday i took the bus to oslo and then to copenhagen with julie. this took me approx. 19 hours. monday at 6 AM i was back at the ROSKILDE FESTIVAL in Denmark. we put up our tents at the C-camp (like last year) with some collegues of Julie from "Hulen" in Bergen. it was the warmest festival in 33 years and it was overall a good experience. but i hatehatehate! the sanitary conditions. and i destest not being able to sleep because the neighbour camp keeps playing: "When there's something strange...in the neighbourhood....; who you gonna call? GHOSTBUSTERS!" 5 AM in the morning. my friend Heidi came wednesday night, just on time to see the concerts.

these are some of the bands i listened to:
Katzenjammer
El hijo de la cumbia
Nick Cave & The Bad Seeds
Oasis
Håkan Hellström
Fleet Foxes
Ida Maria
Pete Doherty
Coldplay
Lily Allen
The Whitest Boy Alive

i have to say that Katzenjammer, Kanye, Pete and Coldpaly were the favorites. oasis were also good, but unfortunately was i too tired and wasted to pay much attention at the time.

this years festival was far from as scandalous as last year on my behalf. i was actually more of a party pooper; i went to bed early pretty much every night and i didn't fool around with anyone. maybe i've grown up. i saw a t-shirt on the festival and it said: "Old enough to know better but too young to give a damn". i think that describes my life decently lol. me and julie went to the "human carwash" on sunday, and that was more or less the "worst" thing i did lol. it means u strip down to your undies, and this guy scrubs you with soap, and peope can look in through a transparent wall. the two of us had been drinking red wine and started to throuw body scrubs at each other. it was freaking hilarious. after the session we entered a luxurious white lounge. we got to lay down on white beds and listed to calm music and were served soothing fruit drinks etc etc. we even got free internet service:) the coldplay gig was magnificant and moving. sometime around midnight, cathrine, julie, heidi, ole and i drove out of the camp. julie got off at the Kastrup airport to get on her flight to Barcelona and her interrail trip, while the rest of us made it to Sweden, and then took a two-hour break to sleep. the next day Ole drove us to Oslo, and i got off to get on the bus to my hometown and work next morning. puh. and yes, im totally aware of that ive written tons of type-o's but i dont mind. not today. im freaking toased, and i feel a cold is getting to me.

Future guys I shall avoid

- guys that wants me to marry them in order to get a visa
- guys that are my friend's boyfriend
- guys that are my friends, thus destoying the platonic relationship forever
- guys that has screwed the entire town
- guys that askes if I am interested in a threesome
- guys that are my teacher
- guys that borrows my costume mask, promises to call, and then makes a hit&run
- guys that are potheads
- guys that are wanted and has a warrant for $10.000
- guys that pays for my beers and expects me to sleep with them
- guys that could be my father
- guys that has memorized my entire facebook profile
- guys that i meet online. seldomly a good idea to meet in real life.
my friend once jokily called me a maneater. i am pretty sure he meant it. to my defense you sure have to kiss alot of frogs before you find the price.

Everybody's Seaching For Intimacy

Today's theme on Oprah was dysfynctional sexuality within different couples, and how to cope with them in order to have a harmonic relationship. The author of the book "Real Sex for Real Women", Laura Berman, was there to present some of the themes in her book. She spoke about something I found interesting, which was the word intimacy. Well, you'd think you know what it means; the normal association is just a finer term for sex. But on the show she talked about different types of intimacy that need to be in balance for a good relationship to work. Sexual intimacy is an important factor in a romatic relationship, but emotional intimacy is something else. Together they compose what one would characterize as "love". It is when this balance is achieved that love takes over.



I'm not about to write a book review, but some of the things they discussed on the show triggered me to think about the parallel betweed sex and relationship. You have to love yourself physically and emotionally before you can expect to be loved, and to achieve a romantic relationship. But I'm just contemplating; how the heck do you do that? When there's no one to show you the way? And I realize that these are things you need to figure out on your own... but I don't want to wait till I'm too old and it's too late. I'm starting to resent my own unpatienceness. I want to have it all; but that's not how it goes. So basically that means that I'm maintaining my own loneliness. Huh...

I had this idea as I was going to bed the other night. The thought intrigued me to such an extent that I was unable to sleep. The way I deal with the other sex is in a rather superficial way. I have come to the point that I think I am not about to meet anyone that can fulfill my emotional needs/standards in an ideal relationship, so usually I keep whatever's going on simple and effortless. Does it make me happy? No. But to my defense I ask, what is happiness? Happiness is just like the illusion of love: non-existing, with the sole purpose to keep us miserable by our continuing lack to achieve it. Deep down, I hope it's not really like that. Like Madonna sings: "Don't you ever tell me...Tell me love isn't true. It's just something that we do." Maybe it's just to simple to think like that. Because it's easier to be cynic and say that love is but an illusion than to actually feel something. Am I too proud for love? Or too scared of being hurt? Everyone knows that you have to risk to get an reward.

Either way, back to my mind flow: I've grown weary of the superficialness in which I often choose to act out. Quite frankly, it's getting old. I'm ready for new things; if I continue like this I will lose my integrity. I put myself down to an inferior level, because I know I chould be so much more. I imagined to start over, in a new place, with new people, with a new me. To reinvent myself, - to recast the old me into a different form. To ridden myself of the superfical things that defines who I don't want to be. By this, I mean both physically and emotionally. Is such a thing possible? Can you quit on yourself, or would the old you always catch up with you?

I would shave my head, take my ear-rings out, not wear make-up and only comfertable clothes. I wouldn't get drunk, thus having a clear mind. I would write in my journal, read books and not use the internet. I would not care about making an impression, just listen and learn. I would move around in strange countries, socialize with the people I come over and mingle with the locals. I would be open minded and not stuck on the views I've always had. This way I will learn the delicacy of love. And the potential attachments would be in a deeper spiritual level before in an intimate way. I am more than my skin. Physical appearance is ephemeral, integrity is permanent.

Perhaps this sounds completely crazy. It wouldn't be a journey in search of myself. I know who I am., well at least I know who I don't want to be. Besides, life's not about finding yourself; it's about creating yourself.

My friend told me she doesn't think it's necessary with such a drastic change. She's probably right. I'm glad I have someone to pull me down to earth when my mind's on an overflow. And, really, who am I kidding? - I'd be scared shitless.

25 random things about me

first's first; look at this awesome body suite i bought today @ Bik Bok. And to my great surprise, it was 50% off!:)i can't wait to use it at the Roskilde festival...I'd reckon it's a good wear at a festival, wouldn't you say?



Okay, here it goes:
1. I have a twin brother. No, we don’t look alike (he’s 6’5 and has brown hair).

2. When I was a kid my dad used to call me Houdini, because I could get out of any sort of physical trap. I used to not want to go to bed when I was a baby, so this one time my folks tied me to my bed (I know that sounds wrong). but somehow I got up (with the mattress on my back), and climbed out the 3rd. floor window. Luckily my aunt walked past outside; saw some white diapers hanging out of the window, and leaped to my rescue. True story (or so I’ve been told).

3. I don’t take criticism very well, at least not if it’s a touchy subject to me.

4. I sob like a baby whenever there has to do anything with death. It frightens me because I can’t get my head around it.

5. I hate my skin.

6. I appreciate people who can tell me something I don’t already know.

7. I sing all of the time. If not out loud, trust you me, there’s a radio that never shuts down inside my head.

8. I live for impulsiveness, even though I know it could get me in trouble.

9. I love listening to music and memorizing lyrics. My biggest downfall in life is that I’m musical.

10. Travelling is what I live for. Can’t seem to keep myself at one place over a long period of time…

11. I’m a lazy bum and I like my comfort.

12. I’m a decent listener and advise-giver.

13. I’m a pathetic people-pleaser and say yes to most favors, even though I don’t necessarily want to.

14. I’m horrible at math and cooking; which I try to avoid as much as I possibly can.

15. I’m a total geek about old movies from the 50’s… I’m a sucker for James Dean, Marlon Brando, Elizabeth Tyler, Marilyn Monroe and Audry Hepburn…all ‘em good stuff:)

16. I'm afraid of commitment (hey, first step is realizing you have a problem, right?) :p

17. I write to keep sane. I’ve kept a journal since I learned how to write.

18. I'm feminine and love dressing up but underneath I’m the biggest tomboy ever...I'm extremely competative.

19. I like to dance, but can't take directions whatsoever.

20. I can't stand it when people I care about are mad me.

21. I have the greatest friends ever. And keeping in touch with the few precious ones is very important to me.

22. I understand more or less 6 languages.

23. I spend way too much time on the computer.

24. I know I was meant for great things, it least greater than this.

25. I used to worry a lot. Over the years I’ve learned not to. Nowadays not very much really gets to me anymore. I kinda wish it would.

Dream a little spaced dream of me

now dear readers, i would like to share a delicate dream i had the other night. i dreamed i was a little girl again, and my twin brother was there with me. my mom was there (she had dark and curly hair like ive seen she had in pictures).

Something like this, only we were older.

my best friend kjersti was there as well. we were on vacation in denmark, and near the sea. somehow i experienced a magnificant revalation of the existance of a religious spirit. if this was god or not, i do not know. this totally freaked me out, because i have always been a dedicated atheist. meanwhile, i was cleary aware of that i was dreaming, but the sensation that this was real was so overwhelming that i truly believed this was a message from the other side.

Fuselli's "Nightmare": Most likely an early interpretation of "Sleep Paralysis

i knew this as my entire body was filled with a paralyzed bodily feeling. i was so dazzled over the entire experience because i had never felt anything like it before. i clinged to my mother and tried to walk, unsuccessfully. i spesifically recall my mother saying:
"I can't believe why I closed your eyes for the existance of a God for so long".


how corny is that right? i interpret this comment to mean that most children automatically inherit their parent's beliefs; and because my parents are humanists, i have never been exposed to the spiritual side.
my body was completly unable to move. i struggeled so hard to move a single muscle, but could not. ultimately, this awoke me from my dream. this is quite uncommon, because one usually does not wake up during the state of REM (rapid eye movement; the deepest fase of your sleep where the dreams occur). as i opened my eyes, i immediately thought something religious had happened to me and i now had no choice than to become a believer.

then i realized that i had been laying on my freaking arm, and that there hadn't been any blood circulation there; hence i had had the feeling om immobilization!!! it actually was a great relief. alot of future time going to church and fun was saved:p this contemplation led to the realization that i am in fact happy with my life and how it is. i need not a god to support my strong legs on this earth.

for pure interest, i searched for the meaning of "paralysis+dreams" on google, and a dream site suggested that this was the explanation:

Paralyzed

"To dream that you are paralyzed, may reflect the current state of your body while you are dreaming. During the REM state of sleep, you really are immobile and paralyzed. People report that they cannot run or hit, despite how hard they try.

However, symbolically, dreaming that you are paralyzed may mean you are feeling helpless or pinned down in some aspects or circumstances of your waking life. You may feel unable to deal with a situation or that you can't do or change anything. Alternatively, the dream suggests that you are feeling emotionally paralyzed. You are having difficulties expressing your feelings."


I think and hope the first paragraph applies for my dream.

Question of the day: Have you ever experieced an out-of-body feeling?

curious popup

i was surfing the web today and a popup came long. i admit i found it curious and clicked to check it out. so there appearantly is a whole web page dedicated to different sex positions. they have over 100 3D animated sex positions (so its not dirty, purely eduacational):p and fun!

the positions are devided into different "families" (and i didn't even know they were names for all of them...), which leads us to the question of the day:
how many positions have you tried out? (if anyone replies to this they are very cool).

happy is a state of ambivalence

today i woke up feeling strangely at ease
it was as if a huge burden was off my shoulders
these next couple of days i will just take things as they come
im free like a bird
exam is over
it went kinda bad
and im probably going to fail
but i hope i dont
and i dont even care if i get a bad grade
as long as i dont have to preoccupy my pretty little head
with more spanish grammar
its not room for more
i want to save some space for preferred impressions
and if that makes me naive or shallow
i guess i am

the sun is shining, bob sings
so i close my eyes and remember pretty moments
and hope more of them are to come
but i dont sweat it
right now im just happy

i think being happy is a state of ambivalence
an harmonic attitude about the coexistence between both
positive and negative feelings
or maybe simply being happy about where you've been
where you are
and not knowing where you're headed
but not contemplating too much about it
because not knowing where you are going
is the beauty of it

happiness is not constant
it is bits of moments everyday
that makes everything worth while :]


le-ballon-rouge-by-albert-lamorisse-1956

quotation

"Maybe some women aren't meant to be tamed. Maybe they just need to run free till
they find someone just as wild to run with them."
- Sex in the City

(photoshopped by Eido Mansharof and then some by me.)

[cheezy, i know:]

den røde armés selsomme vennskap

"#¤%8*&&#@%-mensen!!!!
jeg blør i 7 dager i strekk, jeg - har jeg fortalt det? du hadde antageligvis ikke en overveldende trang til å vite akkurat dette om meg, men der har du det; servert på et fat. og siden jeg ikke stapper i meg untaurlige piller som fucker opp hormonene dine (de har jeg nok av, takk), har jeg ikke det conveniente valget å hoppe over denne røde uka. så jeg har ikke annet valg en motvillig åpne døren for min dårlige kompis, "Mensblodet" (han har ikke særlig god humor).


for dere menn eller andre intetanende vil jeg berette litt om hvordan det er å være et østrogenprodukt av homo sapiens i menustrasjonsperioden. noen sier damene bør gå i hi denne perioden i måneden, grunnet det fryktelige humøret. idiotiske kommentarer som "har du meeensen, eller?" er ikke sjeldent å høre..., men for å understreke det én gang for alle: man blir ikke grumpy av å HA mensen; det er PMS'en som fremkaller dette ("Premenstrual Syndrome", din brødskalle). men kún ca. 3% av alle kvinner viser sterke symptomer av dette fenomenet. - så om dama er sur, er det sannsynligvis ikke pga. 'meeeensen' (humøret heves sannsynligvis heller ikke ved slike kommentarer).

ikke for å gå rundt grøten her, når alt kommer til alt handler det om fruktbarhet, eller å være i stand til å reprodusere seg selv. det begynner 28 dager senere; syklusen altså. i forveien forekommer som regel krampetrekninger nederst i mageregionen, noe som ikke er videre behagelig (les: paracet/ibux nødvendig). her forbereder altså kroppen seg på å løsne et modent egg (kjønnscelle) fra eggstokkene under eggløsningen. og forutsett at man ikke er blitt smelt på tjukka, vandrer det ubefruktede egget videre ned gangen med kompisen "Mensblodet".

"Mensblodet" kan sammenlignes med en drug dealer, sett fra en rusavhengigs ståsted. du setter ikke nødvendigvis pris på vennskapet deres, men du er likevel avhengig av at han stikker innom med den måndlige dosen. Det er litt som "can't live with him, can't live without him." han liker forøvrig å dukke opp på de mest upassende tidspunkt., som da du f.eks. skal til syden og bade, eller kunne tenkt deg å hoppe i høyet. han er ikke særlig supporter av slike kavalkader.

denne litt uønskede kompisen dropper innom en gang i måneden fra dere blir kjent (11-16 år) til "you hit menopause" (i 50-åra). så visst man da opprettholder dette delikate vennskapet i nærmere 40 år, med besøk 6 dager i uka, tilsier noen kjappe tastetrykk på kalkisen at man da blør i gjennomsnitt 3360 dager (altså mer enn 9 år av livet ditt)! og da det går unna ca. to tampongpakker hvert besøk, til tja, 20 kroner hver, blir dette ca. 480 kroner i året. dette er grunnleggende utgifter som ikke kan velges bort. jeg mener den norske stat burde legge ut slik at sanitetsbind/tamponger blir gratis. dersom man betaler 480 kroner i 40 år, tja... you do the math. "ei kroner her og ei kroner der", my ass...

men jeg skal ikke klage overbærende mye. det er ikke synd i meg, de resterende kvinnene i verden utsettes for de samme plagene som jeg må gjennomgå. jeg får bare være glad til at jeg faktisk har råd til tamponger (og ikke må bruke blader, slik som de gjorde i steinalderen), og kan koble til varmebeltet når smertene setter inn.

ps. dette blogginnlegget gjør meg ikke til en feminist. (det uttrykket er dessuten alt for flyktig til å defineres for tiden). jeg er bare forbanna.