mandag 19. mai 2014

Hverdag, Bali

For fire år siden skrev jeg et innlegg, Hverdag, Mexico. Nå som jeg har vært et par måneder på Bali har jeg bestemt meg for å gjøre det samme om hverdagen her.

Ta en titt:

I det jeg går ut døra slår varmen mot meg, og jeg vet at jeg kommer til å svette som en schnitzel innen jeg er framme på skolen. Jeg setter meg på sykkelen og ruller ned gangen, ut til hotellets basseng og rundt mot porten som leder ut til sykkelveien. Det sitter alltid en vakt ved porten som kontrollerer hvem som kommer og går. Etter de to terrorangrepene i Kuta på 2000-tallet som drepte flere titalls turister på byens største utesteder, tar hoteller og klubber ingen sjanser den dag i dag. Hver gang en bil skal inn på hotellet, kommer det en vakt som saumfarer bilens underdeler med speil for å sjekke at ingen bomber er tilstede. Disse rutinene er såpass automatiserte at det ikke råder noen ”common sense”. Det skal.alltid.sjekkes. Derav må alltid vakten spørre om ”room number?” når jeg kommer bærende med sykkelen min opp trappetrinna. Jeg har bodd på hotellet i over 2 måneder, så man skulle tro at vakten kjenner meg igjen og vet at jeg hører til, og at jeg også bor på ”one-one-two-two”, men nei. Hver dag må jeg gjenta ”one-one-two-two”. Sier jeg det for fort, noe jeg ofte gjør ut av utålmodighet, får ikke vakten det med seg og spør: ”one-two-one-four?” Og da svarer jeg bare ”Sure”, og sykler videre.  

På ferden til skolen må jeg passe på å unngå de tilfeldige, store hullene i veien som staten ikke har tatt seg bryet med å tette. Jeg hilser på de lusinfiserte, men åh-så-nydelige nye naboene, de fem søte hundevalpene som er et produkt av noen av de utallige gatehundene som reproduserer seg som dingoer in the Outback. På Bali avlives ikke hunder, sannsynligvis fordi det ville vært i strid med hinduismens livssyn. På hjørnet ser jeg en lokal kvinne tenne sine daglige røkelser og sette esken hun har laget med fargefulle blomster på bakken. Så skvetter hun litt vann på de og velsigner oftingen. Dette er en daglig skikk som er ment å holde de onde åndene borte. Troen er ekstremt viktig for balineserne. Faktisk har jeg hørt at et vanlig hushold bruker opp til 60% av sin inntekt på nettopp disse eskene med røkelser. 



1.mars fikk jeg sett hvor levende og sterk religionen er for folket, da vi feiret balinesisk nyttår, og sa velkommen til år 1936. I ukesvis hadde nabolag gått sammen om å lage de største og mest imponerende ”monstrene” (på folkemunne Ogah-Ogah") som de skulle vise fram i paraden på nyttårsaften. Hele byen var ute å gikk eller så på paraden. Disse dukkene er ment for å lokke frem alle de onde åndene denne ene kvelden i året. Klokken 6 neste morgen må alle mann være innendørs, for da skal det såkalte narrespillet begynne. De onde åndene, som tror det er ragnarok, får seg følgelig en overraskelse da det ikke finnes en eneste sjel i gatene som de kan bederve, og vandre videre til neste øy. Denne dagen blir kalt ”Nyepi”, og da har man, etter balinesisk lov, ikke under noen omstendigheter lov til å forlate ens hjem eller å ha lys på. Det finnes faktisk en spesiell patrulje som kjører rundt og passer på at ingen er ute og går. Gardinene skal være trukket for, og Bali forvandes til en tilsynelatede spøkelsesøy denne dagen.


På Bali kjører man på den andre side av veien enn i Norge. Det blir mye sykling på meg, da jeg som student ved Active Education ikke får lov til å kjøre moped eller bil. Jeg krysser veien på vei til gaten inn mot skolen ved å signalisere med høyrehånden. Vikeplikt er et fremmedord på Bali. En motorbike tuter raskt bak meg, ikke for å si at jeg er i veien, men for å vise at han skal kjøre forbi. Etter at jeg har tilbrakt to timer med treningsteori i klasserommet, bærer det avgårde til stamkafeen, Maya’s. På denne kafeen har de, atypisk for balinestere generelt, tenkt litt utenfor boksen og forstått at det er penger å hente i alle de norske studentene som komer innom daglig. De har bestilt snus fra Sverige, noe som selvsagt er en hit.

Etter en deilig smoothie på Maya’s, sykler jeg de 7 minuttene til Hardy’s for å handle. Jeg går gjennom metalldetektoren og inn på Bali’s svar på Walmart. Jeg handler som regel det samme: melk, loff, yogurt, bananer, frokostblanding, egg, bacon og biff. Av og til kjøper jeg den merkelige ”dragonfruiten”, som jeg skjærer i to og spiser den saftige lilla frukten med skje til frokost. 
Det jobber uforståelig mange mennesker på Hardy’s. Generelt finnes det mange sære og ubrukelige jobbstillinger på Bali, som for eksempel vaktene på hotellet. Spør jeg om hvor jeg kan finne en matvare, må jeg på forhånd smøre meg med tålmodighet. Først skal det jeg sier på engelsk forstås. Så vil den jeg spør garantert henvende seg til et par andre medarbeidere for å få hjelp til å finne det jeg ser etter. Så er det å finne kassa med den korteste køen. Da må jeg i hvertfall telle til 10 inni meg. Man skulle tro man ble vant til tempoet etter en stund på et sånt sted, men det har aldri skjedd meg. De små damene som står i kassene har navnene festet på uniformene sine og riskorn klistrer i ansiktet (hinduistisk tradisjon). De fordeler matvarene etter type i tusen forskjellige små poser. Når jeg husker det tar jeg med meg duffelbaggen min når jeg skal handle, så jeg bare kan stappe alt oppi der å kjøre hjem, rapido.

Jeg sykler den smale bakgaten til hotellet. Når jeg kommer til 90 gradershjørnet plinger meg på ringeklokka som varsel til motgående trafikk. Kjøpmannen i kiosken jeg aldri har handlet i, smiler og roper ”Hello!” Jeg kommer til porten, bærer sykkelen og handlevarene opp trappetrinna, setter sykkelen ned og banker på. Vakten slipper meg inn og spør: ”Room number?”

Dersom jeg ikke skal handle, sykler jeg hjem på motorveien, for da sykler jeg i samme retning som trafikken. Det går som regel greit, jeg holder meg helt til siden. Det eneste er at jeg ofte må ut i veien for å kjøre rundt de parkerte bilene som står malplassert randomly langs den travle veien. Siden det ikke er uvanlig at både 3 og 4 biler og motorsykler skviser seg samtidig på en tofeltsvei, medfører dette en viss risiko. En gang da jeg skulle forbi en parkert bil, kom jeg mellom en annen bil og en smartass på motorbike som skulle forbi meg og bilen. Styret mitt ble dytta overende og jeg havna med tenna i asfalten. Dama som forskylte det hele snudde seg og banna til meg på indonesisk, mens hun viste meg fingen og kjørte videre. Makan. Det skal sies at de aller fleste balinesere er svært hyggelige.

Hjemme på hotellet lager meg en skål med yogurt og musli, og det ringer på døren. ”Come in!” roper jeg fra kjøkkenet, men ingenting skjer. Selvfølgelig, det hadde jeg glemt, det ligger ikke i deres kultur å åpne en dør som ikke er deres egen. Renholderne kommer inn med et ”Sorri, cleaning?” og jeg nikker. Renholderne er alltid menn og de stinker alltid svette. Men de er uvurderlige. Sengene blir redd opp, badet blir vasket, tingene blir plasserte pyntelig på kommoden, og gulvet blir shina. Kjøkkenet er det eneste de ikke tar, men det får vi jaggu klare selv. Utenfor går den samme CD-plata på repeat ved hotellets basseng. Hotellet vi reserverte for de 3 1/2 månedene viste seg å være en familieresort, noe som resulterer i daglig vekking av barn som hyler av fryd fra sklia utenfor. Comes with the territory.

Andre skoleøkt er på stranda i dag. Vi tar på oss rashguarden, beskyttelse på føttene, og redningsvest til båten, samt de obligatoriske hjelmene skolen krever at vi bruker. Vi kjører de 700 meterne ut til revet med båt. Vi hopper uti, fester leashen til høyrefoten og starter den ambisiøse ferden forbi bølgene for å komme i rett posisjon. Vi er, effektiv tid, ca. 50 minutter uti vannet. Er bølgene store den dagen, kan det være en slitsom og litt skummel affære å bli ”stuck in the impact zone” etter at du har tatt en bølge. Det er best å padle rundt der bølgenes peak. Det er utrolig hvor mye saltvann som kan komme inn i kroppen på en tøff dag i vannet. Jeg kan sitte på toalettet tre timer senere, og plutselig renner det saltvann ut av nesa. Deilig!


Etter leksjonen er det hjem for å dusje. Jeg kommer til hotellinngangen og porten er nede. Har jeg dårlig tid, pleier jeg å smette meg under selv, men jeg prøver så ofte jeg kan å ha tålmodighet til å vente. Balineserne er stolte av yrkene sine, så det er mangel på respekt om jeg ikke gidder å vente på at vakten gjør jobben sin og åpner porten for meg. Dersom jeg smetter under porten før han får tid til dette, får jeg høre et ”Sorri! Sorri!” og jeg føler meg en smule rotten. De er veldig underdanige, spesielt de som jobber i servicenæringen, av og til er det er på grensen til det irriterende: ”Nei, du trenger ikke si unnskyld for at jeg kom borti deg når jeg skulle forbi!”, for eksempel.

Kanskje har vi yogaleksjon om kvelden. Yogaen foregår på en trehytte ved stranda. Her er det innestemme og mobilfri sone som gjelder, pluss masse myggspray. Vi ruller ut mattene og begynner oppvarmingen med å repetere ”solhilsenen”. Den neste timen inneholder yogabegreper på sanskrit som jeg aldri kommer til å huske, pluss mye tøy og bøy, for ikke å glemme det aller viktigste: pusteøvelser. Leksjonen blir avsluttet med at den svenske instruktøren ber oss legge oss på ryggen og trekke sarongene våre over kroppen og lytte til stemmen hennes... ”Jag vil at ni skal fokusera på den aller, aller ytterste punktet på nestippen... Kjenn på forkjellen mellan luften ni pustar inn...och den varma luften ni pustar ut... Slappna av på punktet mellan øgorna....  Slappna av....Tennorna. Slappna av....skuldrona. Slappna av....i fingorna.” Og så videre. I løpet av disse minuttene pleier jeg av og til å duppe av, selv om dette ikke er meningen. Jeg synes yogaen er gøy i seg selv, men jeg klarer ikke helt å komme i den spirituelle ”zen-stemninga".

Ute er det blitt mørkt på et blunk og jeg sykler i blinde på veien fra stranda til sentrum. Jeg blir dasket i fleisen av noen blader. Jeg passer på å ikke møte blikket til gatehundene; det er lite hyggelig å bli jaget av potensielle rapiesinfiserte kjøtere på nattestid. Den sprøyta rakk jeg ikke ta før jeg dro.

Jeg nærmer meg hotellet og vet at jeg blir nødt til å fortelle vakten hvilket romnummer jeg bor på. 




lørdag 10. mai 2014

ying yang