fighting fire with fire

Etter en kikk på forrige post slo det meg hvor lite appelerende jeg må fremstå med all denne klaginga. Desverre må jeg meddele at det ikke blir bedre denne gangen heller.

Jeg hater unger. Det er ikke helt sant. Jeg skulle bare ønske at alle barn var som de barna som synger i "En himmel full av stjerner". Eller som de søte barna i Peter Pan som alltid vil være uskyldige og bekymringsløse. Men den harde realitet er noe litt annet.

Jeg hater å innrømme det, men idag mistet jeg totalt besinnelsen ovenfor en unge. Bare for et par sekunder. Men det holdt til at han ropte at jeg hadde klikka. Det var i og for seg sant, for det er lett å se i øynene mine når begeret først har rent over. Det vil du helst ikke oppleve...

Jeg hater kanskje enda mer å si at jeg oppriktig talt ville kaldkvele denne djelvelen av en sønn. Slike unger bør ikke få gå på vanlig skole med andre barn. De burde stenges inne på instutisjoner der de får ris på rumpa i stedet for et plaster på et pitttelite sår de pådro seg ved å falle fra dissen bare for å få meddynk. Dette er selvfølgelig ikke min oppriktige mening. Eller kanskje det er det. Det er i alle fall det jeg tenker i skrivende stund.

Slik fungerer det altså ikke. Man kan ikke si til foreldrene som kommer på slutten av dagen for å hente avkommet sitt, som de har plassert på SFO som en oppbevaringsinstutisjon lengst mulig, at ungen deres er en uoppdragen drittunge som burde gå til psykolog før han utvikler seg til å bli en juvenile delinquent og senere i livet sannsynligvis kommer til å sette fyr på den lokale kirka. Det ville nesten ha vært å gjøre dem en tjeneste.

Men neida, slik kan man ikke gå frem. De siste 20 minuttene gikk med på å gi nytteløse beskjeder, gutten hadde slengt frenetisk rundt seg en stol og satt skospissen i leggbenet mitt, og i et forbigående raskeri spredd legokassen over hele gulvet, for så at ansatte (jeg) endte opp å ligge utstrakt under sofaen for å rydde det hele sammen. Mamma kommer og ser det lille såret på guttens panne, og sier "Uff da, dette må vi få se å plastre når vi kommer hjem." Så sier man til foreldrene at vedkommede har vært litt urolig i dag, men det skyldes sikkert nok at han ikke har spist matpakka si.

Så går de hjem, og foreldrene plasserer ungen foran tv-spill og overlater selskapet til Mario og Luigi, for det er den eneste måten de får fred på. Så er det sengetid, og når dagen igjen gryr er det bare å sende denne ungen de innerst inne skulle ønske de aldri hadde fått, tilbake til oppbevaringsinstutisjonen. Og så kan de puste ut inntil det er hentetid igjen.

Er det mulig.

SFO er ekstremsport som fortjener betraktelig høyere lønn, som bytte mot å sette helsa på spill.

Jeg hater unger.